søndag, november 18, 2007


Hei du!
Kom hit, da vel!

.:Linn Maria, 18:15
-- X


torsdag, november 15, 2007


Bipolar eksistens
Det skjer en slags polarisering i livet mitt. To ulike deler bygger seg stadig større, men vikler seg også stadig inn i hverandre.

Jeg er lykkelig og glad. Jeg føler at det var fint å flytte hit, at biter har falt på plass. Vi solgte leiligheten i helgen, fem dager etter at den offisielt var ute blant publiken ble papirer underskrevet og alt var formelt avgjort. Den er jo alltid der, den lille gnagende følelsen av "hva hvis".. Hva hender om ingen vil ha den? Hva om pengene ikke strekker til? Derfor denne intense lettelsen nå, siden alt gikk bra og bedre enn som så. Glad.

Det har vært en gjentagende ting, dette med at jeg jobber for hardt, for mye, for lenge, for intenst. At jeg ødelegger stadig nye biter av meg selv (magen, armene, nakken, skuldrene, øynene, kjeven, ryggen, søvnen, blodomløpet, hendene og evnen til å beholde roen). Det var heller ikke uventet at jeg ville bli nødt til å ta en ekstra runde med meg selv da jeg tok denne jobben. I løpet av de siste to ukene har 5 personer sluttet på dagen. Vi var i utgangspunktet for få, og jeg kan liksom ikke helt se for meg hvordan dette skal kunne fungere. Det er ikke snakk om smertegrenser lenger. Kriseløsning er heller ikke et ord som dekker vidt nok. Vi er langt forbi bekymret, alvorlig og utfordring, for lengst passert "oh shit". Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, jeg bare vet at jeg er nummen.

Så er det ikke så lett når polariseringen kollapser og begynner å blande gener. Stresset flyter over i lykken, og jeg kjenner at jeg ikke lenger er i stand til å være den jeg vil være. Nyte den gode følelsen i like fulle drag som jeg helst skulle. Jeg har dager hvor jeg føler at lykken er med meg ned gaten, opp heisen og inn på kontoret, den gir meg krefter til å kjenne at jeg lever og kan smile - og det er godt. Helt til noen slutter - igjen. Polarisering.

.:Linn Maria, 18:10
-- X


mandag, november 12, 2007


2 + 2 + 2 på kino
Det blir en del kino på oss, og jeg tenker stadig vekk at jeg må huske å anbefale noe av det jeg ser, men så glemmer jeg. Nå husker jeg derimot. Iallefall noen av de filmene jeg har sett i løpet av de siste par-tre ukene. So here goes! Noe bra, noe skuff og noe dårlig.. og hva som ligger på lur rundt neste sving :)

2 GLIMRENDE FILMER
Lars and the Real Girl
En film vi lurte på å se under Toronto Internasjonale Film Festival, som liksom forsvant i mengden.. men som trigget nysgjerrigheten vår på nytt da den dukket opp på "vanlig kino". I utgangspunktet kan man lure på hvordan man i det hele tatt fikk noen til å betale for å lage denne filmen, for leser man om den, virker det hele rimelig dumt.. men det som på papiret virker absurd og teit, vekkes til live på lerretet av skuespillere og en regi som rett og slett funker. Jeg lo og det var gøy og jeg ville ikke forandret på noe!

No Country For Old Men
Jeg elsker Fargo, men det er noen filmer siden, og jeg har ikke helt hatt sansen for Coen-brødrene siden. Med denne filmen har de, etter min mening, reist skuta. Til de grader. Det er liten vits i å si mye mer om filmen, du må nesten se den selv. Kanskje ikke du, Mariann! ..joda, du kan se den du også ;)

2 GANSKE GODE FILMER
Eastern Promises
Jeg forventet kanskje alt for mye av David Cronenberg og denne filmen, og den var bra altså, den var bare ikke bra som jeg hadde håpet på. Der noen ting skuffet, var imidlertid Viggo Mortensen glimrende. Virkelig kjempebra, og grunn nok i seg selv til å se filmen.

Control

Jeg gledet meg veldig til denne filmen også, og selv om jeg setter stor pris på kunstferdig regi og fin visualisering, syns jeg egentlig den ble for lang. Denne hadde helt klart hatt godt av en god runde med klipping. Jeg kan vel heller ikke påstå å ha forlatt kinosalen med et smil om munnen - mer tungsindig film er det lenge siden jeg har sett. Den var allikevel interessant og fin, dog trist og lang på samme tid.

2 TEMMELIG SKUFFENDE FILMER
The Darjeeling Limited
Jeg likte Rushmore, digget The Royal Tennenbaums og er kjempeglad i Life Aquatic, men.. det får da være måte på å lage filmer i samme forstøpning. Wes Anderson har virkelig gjort merkelige familieforhold til sin greie, men.. nok nå. Jeg klager alldeles ikke på skuespillervalget, det har vært glimrende hele veien, men hva med et annet plot?

Michael Clayton
Meh.. En film som kanskje kunne vært noe spennende, hadde den bare vært.. annerledes. Fine bilder og sånt, men.. Uhm. Tja. Skuff.

FILMER PÅ UMIDDELBAR KINOØNSKELISTE:
- I’m Not There, fordi den ser veldig bra ut.
- The Golden Compass, for mitt indre barn.
- American Gangster, fordi.. fordi.


1 film du ikke trenger å se i høst.. sånn til slutt.
... og jeg tenker ikke si det sånn alt for høyt, da den absolutt ikke trenger ekstra publisitet, men The Hunting Party... etter min mening var denne filmen KUN interessant i de to siste sekundene før rulleteksten. Før det var det mer en forvirrende sammensetning av schizofrene scener, åpenbart filmatisert av en regissør som ikke kunne velge mellom raphiphopmusikkvideosjangeren.. og thrillerdokumentarspesiellnisjen. Resultatet ble heller dårlig.

Ganske ok at kino er billigere her enn i Norge! :)

.:Linn Maria, 21:05
-- X


tirsdag, november 06, 2007


Helgen
Helgen var så fin, så fin. I bilder her.

Baksetebursdag i seks timer endte opp i Montreal, med konserter og den høyeste tettheten av nagler og hanekammer jeg noensinne har vært vitne til. Vi rømte The Saints rett etter CS-settet, bort til Hotel Gault, vårt hjem for helgen. Vi ble møtt av en smakfull plakett som stadfestet hotellets ranking som nummer 1 blant Canadas luksushotell anno 2006 (nr 23 i verden). Som bursdagsbonus ble vi oppgradert gratis til hotellets største suite, komplett med alt man kan tenke seg... Med ekstra room service og boblebad, ble bursdagen temmelig komplett :)

Lørdag var shopping og hockey (Go Leafs Go!). Montreal er en fin, men (is)kald by, og folk er definitivt ikke like vennlige/høflige der som her (sa noen fransk?). Det er noe surrealistisk ved det å vandre rundt i en by som i enkelte områder ligner en nyere utgave av gammel Europa, mens i neste øyeblikk har noe veldig amerikansk og animert over seg. Jeg tror det er en bra ting, men jeg liker Toronto bedre.

Søndag kjørte vi tilbake til en leilighet som sto på hodet i malingsbakrus. Etter mange timer med vasking, rydding, sortering og skrubbing, var vi utslitte og klare for ny uke. En uke med visninger. Det ser definitivt bra ut. La oss krysse fingre for at alle potensielle kjøpere er enige.

.. og enda tre stykker har sluttet/fått sparken på jobb. Mer jobb på meg. Hurra. Pust.

.:Linn Maria, 21:41
-- X


fredag, november 02, 2007


Labbetuss har bursdag
Bursdag er stor stas!

..pga tilfeldigheter og fine sammentreff, tar vi veien fatt og drar til Montreal i dag - det blir fint!

Ps. beklager dårlig oppdateringsfrekvens.. men mellom jobb, pakking, rydding, organisering av malere, salg etc, blir det plutselig ikke mange timene igjen av dagen!

Med vennlig hilsen,
Bursdagspiken <3

.:Linn Maria, 09:32
-- X


mandag, oktober 22, 2007


all fucked up and ready to go
Fucked Up Weekend #2 gikk av stabelen i helga, med creme-de-la-creme av temporær amerikansk/canadisk hardcore punk (mye moro og mye skriking). Fredag og lørdag var reservert FU#2, folk og fest - og det gikk i ett fra morgen til.. morgen. Søndag rømte vi opp i ravinene for å se på løv i det varme været (fint med kontraster). Etter middag i Greek Town, avsluttet vi helgen på perfekt vis med The New Pornographers -- komplett med både AC Newman, Dan Bejar og Neko Case, på hjemmebane.. utrolig bra!

Jeg er for trøtt til å gå i flere detaljer, så her har du helgen min i bilder.. jeg anbefaler virkelig å klikke for å se store versjoner av de fleste bildene, du kan finne noen virkelig fine ansiktsuttrykk --


Career Suicide @ Sneaky Dees // #1


CS #2


CS #3


CS #4


Martin, Miller & Jonah - nedkjøling.


Blå!


Brutal Knights - backstage


Brutal Knights - onstage


Folk


Brandon & Lauren


Moi


Løv #1


Høst


Nuss


Løv #2


Fin-fin konsert :)


Mange konserter senere er det dessverre mandag. Hadde vært greit med enda en helg med en gang.

God natt!

.:Linn Maria, 20:45
-- X


tirsdag, oktober 16, 2007


Blown Speakers
Jeg nådde et punkt i dag. Du vet det punktet man bare dagdrømmer om. Punktet man kommer til når man er frustrert, fortvilet og sint nok til å bare gjøre det. Si det som har bygget seg opp så lenge. Det punktet hvor man er i stand til å si nøyaktig hva man mener, uansett hvem det gjelder og hvem som måtte være til stede. Den ene setningen. Og så en imploderende stillhet. Fordi alt ble sagt. Som en atombombe.

Jeg gjorde det i dag.

Jeg er ikke selvdestruktiv. Jeg forteller ikke sjefen min at jeg syns hun er udugelig bare fordi det slår meg. Jeg er mange ting, men jeg er ikke dum.

Etter å ha sagt den ene setningen som sier alt, i påhør av andre, når man da har lagt på røret og telefonkonferansen er over - hva gjør man da? Jeg tror det må ha fortonet seg som på en film. Jeg kastet notater og papirer rundt meg så de revnet og pepret gulv og kolleger i hvite ark -- og jeg hylte så høyt jeg kunne. Det var en befrielse.

Det er definitivt vanskelig å forholde seg til kulturen her borte, men ikke fordi den er spesielt amerikansk -- simpelten fordi udugelige folk får lov til å leke butikk.

Jeg er fullt klar over at jeg er kritisk, utålmodig og sta, men jeg er også den alle kommer til. Jeg er den de klager til. Den de forteller og forklarer. Som om jeg er en slags Moses, i stand til å føre dem gjennom ørkenen (beklager, jeg har virkelig ikke 40 år å kaste bort på dette).

Som for å understreke poenget, var det også jeg som måtte sette bein under sjefen igjen (etter at hun hadde fått epost fra meg og et par timer på å roe seg). Jeg forsøkte å forklare henne at det slett ikke er enkelt å forholde seg til en sjef som ikke vet hvordan hun skal forholde seg til oss. For mens vi venter på at hun skal finne opp kruttet på nytt, forsvinner motet og dagene under beina på oss.

I dag sa jeg ganske enkelt; "Skulle det ikke helst være sånn at du som sjef burde vite hva det er vi driver med? --"

I grunn oppsummerer det det meste. Hun har ikke peiling.

.:Linn Maria, 22:23
-- X


torsdag, oktober 11, 2007


Mycket Poppig
Jeg har vært groupie på første rekke. I Montreal. Det er ikke godt å si hvorvidt det har gått opp for meg hvor mye livet mitt faktisk har forandret seg, men det er virkelig annerledes. Jeg liker det.

Montreal var som et amerikanisert Paris. Det høres forferdelig ut, men det hadde sin sjarm, og canadierne er veldig stolte. Jeg fikk sett en del av byen, men mesteparten av tiden gikk allikevel med til å være "groupie", henge med på intervju, bære, vente, løpe, hente, fotografere.. og det var bra!

Det var dessuten min første Career Suicide-konsert. Jeg var nesten nervøs før de gikk på.. helt uten grunn selvfølgelig. Virkelig. Jeg visste det kom til å bli bra, men fra første sekund lå energien stinn i rommet, folk var ville, og jeg kunne ikke annet enn å stå der og le. Det var utrolig morsomt og fantastisk bra!

Noen bilder fra konserten
--anbefales å klikke på bildene for å se ordentlig.


Shiny, happy people..


Her snakker vi gutta som kan stage dive.


Jonah (gitar), Martin (vokal), Miller (bass) og Junior (trommer).


Energi.


Miller.


Gøy med fyren til venstre i bildet, minner meg om homsene i Maarud (Kims?)-reklamen.


Martin slukt i mengden.


Konserten er over.


Miller.


Jonah - svett.


Junior - også ganske svett.


Mattheson og Martin.



Har sightseeing-bilder fra Montreal også, men alt har gått i ett den siste tiden, så jeg orker rett og slett ikke å legge ut de bildene nå. De dukker nok opp på Flickr med tiden.

Jeg kom akkurat hjem fra frisøren (noen-og-førti år gammel punkdude med egen salong og tusen historier fra da han var gitarist på turné med alt fra gamle punk-helter til Jon Bon Jovi - bra mann, flink med saks --jeg har selvfølgelig fått Debbie Harry-inspirert frisyre), og det var deilig luksus.. Martin spiller ballhockey og jeg har et par timer for meg selv. Typisk jente som jeg er, har jeg selvfølgelig brukt mesteparten av den tiden allerede til å rydde kjøkken, vaske klær og sortere papirer. Nå tror jeg imidlertid at jeg skal se Grey's Anatomy.

Hasta La Vista!

.:Linn Maria, 19:45
-- X


fredag, oktober 05, 2007


POP goes the weasel
Det er helg, canadisk Thanksgiving (mandag fri!) og Pop Montreal! Martins band spiller, så festivalen flyr oss opp og gir oss festivalpass - gratis. Jeg er "agent" og "merch-girl".

Det blir en bra helg :)

.:Linn Maria, 21:46
-- X


torsdag, oktober 04, 2007


La-la-la..


Det er oktober.. og været er upåklagelig :)

.:Linn Maria, 16:28
-- X


onsdag, oktober 03, 2007


These are the fables --on my street!
Leiligheten er vår.. det er nesten ikke til å tro. Vi har en del arbeid igjen i forhold til finansiering og planlegging, men 12.januar er det sannsynligvis tid for å flytte igjen --innen da har jeg forhåpentligvis gjenvunnet litt likevekt.

Det er første gang jeg er involvert i noe slikt, og det føles rart og veldig riktig. Jeg elsker leiligheten og den ligger i Little Italy, noen få kvartal unna Kensington Market, hvor vi bor nå --fremdeles i sentrum, fremdeles perfekt beliggenhet. :)

Leiligheten ligger i sjette etasje, er omtrent 70kvadrat i to plan, med stue/kjøkkenkrok/toalett i første og kontor (evt. soverom)/soverom/bad i andre. Vi har vinduer fra gulv til tak og sørvendt balkong. Vi ser financial districts skyline, vannet og det koselige området rundt oss. Det kommer til å bli så fint! Alt er nytt og fint, og vi trenger kun å male litt. Perfekt.

Bilder --klikk for større versjon.


Inngangspartiet, kjøkkenkroken og toalettet.


Stua og balkongen i bakgrunnen.


Kjøkkenkroken. Gasskomfyr OG oppvaskmaskin! :)


Fasaden fra balkongen --kontoret i den øvre etasjen.


Trapp!


Kontoret --med rullegardinene nede.


Kontoret fra en annen vinkel.


Badet --med dypt badekar.. mmm.


Little Italy. En av mine yndlingsrestauranter, Kalendar, rett i nabolaget.


Jeg glemte å ta bilde av soverommet av en eller annen grunn, det er imidlertid stort og fint og det skal nok gå greit å sove der ;)

Alle bildene er tatt andre gang vi var der, og det var vanskelig å ta bilder av utsikten.. men ingen fare, det kommer nok. Hehe.

Nå skal vi bare fikse lån, selge leiligheten vi bor i --og glede oss! Min første leilighet :)

.:Linn Maria, 22:13
-- X


mandag, oktober 01, 2007


..men graset er grønt for alle
Ikke at vi på noen måte misliker leiligheten vår, men det er ikke til å komme unna at den er litt liten. Lørdag var vi på visning og jeg er forelsket. Leiligheten var forsåvidt ikke så stor, men den hadde to etasjer og en utsikt til å dø for. Det var aldri meningen å kjøpe leilighet nå, vi har satt tidlig neste år som mål, og vi sonderer bare terrenget. Denne leiligheten er unntaket. Vi skal på andre visning i kveld. Vi ba om å få komme etter mørkets frembrudd. Jeg gleder meg sånn til å se lysene. Det kommer nok til å bli veldig trist om noen andre tar den før oss.

Lørdag kveld var vi invitert i 25-årsdag. Hun og kjæresten har akkurat flyttet inn i sitt første hus. Huset kostet intet mindre enn 11.000.000,- (norske kroner) og ligger i ærverdige Rose Hill. Store eikedører åpnet seg og coctailservitører sto klare med hors d’oeuvres og drinker på sølvfat. Jeg ga opp tellingen etter 9 lysekroner, 12 servitører, 5 flatskjermer (av typen kinodimensjon), 6 bad og 4 himmelsenger. Huset har intercom i alle rom, som kan styre lys, musikk, varme, telefon, alarmer og ellers alt tenkbart (og jeg kan se for meg at det er tvingende nødvendig av kommunikative grunner, ettersom 2 personer lett kan komme fra hverandre i alle rommene/etasjene). De har også egen gym, vinkjeller, bibliotek, spillrom (som inkluderer pokerbord med innebygde skuffer for hver spillers sjetonger og sjakkbord - begge i mahogni) og bar. Det var liksom marmor fra ende til annen.

Jeg vet ikke. Det var storslått og flott, og jeg tror farmor ganske sikkert ville gått over lik for å bo der, men for meg var det upersonlig. Hadde jeg hatt 11 mill, hadde jeg nok brukt dem til noe ganske annet. Det skal sies at moren kjøpte huset, og det bærer veldig preg av "rik mamma leker dukkehus med datter/svigersønn".

Uansett, jeg skal avgårde på visning snart, og jeg er spent på utfallet --selv om leiligheten er verdt 2 mill og ikke 11 ;)

PS. ..men kakebordet, kakebordet var til å dø for (og av).. hundrevis av små, runde smakebiter av ostekake, mousse, flan, sjokoladekake, creme brulee, jordbær dyppet i sjokolade og ellers alt du kan tenke deg.. mmmm. Mmmmm.....

.:Linn Maria, 17:50
-- X


fredag, september 28, 2007


Adventures in Solitude
Dette går ut til alle dere Osloboere - 3. oktober spiller The New Pornographers på Cosmopolite, noe jeg syns dere ikke bør gå glipp av.

.. og for dere som eventuelt ikke har fått med dere det nye albumet: Challengers.. nå har dere fått det med dere ;) Mye roligere og mer Neko Case enn før, men sjarmen er der --og perlene.

Jeg var på Josh Rouse i naborommet sist TNP spilte i Oslo (mmm.. fin mann). Denne gangen skal jeg få dem med meg i Toronto 21. oktober.

For dere i Bergen: 1. desember og førjulskos. Hulen, faktisk.

Et lite hurra på slutten --dette er første dagen jeg våknet uten hodepine på nesten 4 uker. Kryss i taket! Jeg sov så og si hele natten (kun to runder med hosting) og jeg er definitivt på bedringens vei. Alt er selvsagt relativt, på en telefonkonferanse i morges fikk jeg beskjed om at jeg høres helt forjævlig ut. Allikevel, jeg er veldig lettet. Hurra!

..og Martin er endelig tilbake fra Austin :)

Come head on, full circle
Our arms fill with miracles
Play hearts, kid, they work well
Like classics play aces
Stay with me, go places
Once more for the ages

.:Linn Maria, 13:16
-- X


mandag, september 24, 2007


Sweetheart, I was trapped in transit
Jeg er tilbake! ..og jeg tør påstå at jeg er den blekeste personen som noensinne har forlatt L.A. ;) Still going sick, altså.. og jeg har blitt verre. Det var den korte oppdateringen - her kommer den lange:

L.A. Confidential
Jeg dro til L.A. for å møte resten av Team NA. Det var iallefall den offisielle historien. Jeg ble vel egentlig sendt bud på for å svinge "tryllestaven" min.. Det går temmelig dårlig her borte, og ettersom jeg er fra den berømte, grønne siden av gjerdet, var jeg tilkalt for å sette skapet på plass (helst på riktig side av nevnte gjerde).

Det var en interessant situasjon. Det skal sies. Q4 starter til helga (4. kvartal = crunch) og det er på tide å snu situasjonen. Det var planlagt Managementmøte mens jeg var der, hvor ledelsen skulle diskutere Q4. Like før møtet fikk alle mail fra VP om at han ble litt forsinket, men; "Please start by Linn telling her observations of both of our sites and things that she thinks we should take a look at as well as the things she did in NO to make it successful" .. Jepp. Så da fikk jeg sitte i en time å snakke. Det var bare ett av veldig mange møter i løpet av dagene i L.A., og jeg tror jeg klarte meg ganske bra. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, og jeg mener, som kjent, noe om det meste ;)

L.A. Girl
Ved siden av møtermøtermøter, ble det jammen ikke mye tid til å oppleve byen. Lungebetennelsen ga seg gradvis i forrige uke, men jeg var fremdeles ikke frisk. Forrige mandag begynte jeg å få andre symptomer.. For hvert hosteanfall fikk jeg plutselig ikke puste mer. Rimelig slitsomt. Etter lange dager på kontoret, ble det altså korte kvelder i senga. Fikk imidlertid en kveld på Hollywood Walk of Fame, samt at jeg tross alt bodde midt på Santa Monica Beach.. to skritt unna Santa Monica Pier.

Bilder [kan klikkes på]


Santa Monica Blvd og Hotellet mitt, The Georgian


Hotellrommet mitt


Solnedgang


Baywatch


Meg og Santa Monica Pier


Karusellene på Santa Monica Pier


Walk of Fame


Kodak Theatre - Oscar!


Utenfor Grauman's Chinese Theatre


Meg og Sonja Henie


Jeg kommer til å legge ut flere bilder på Flickr etterhvert.

We thought we lost you // welcome back
Jeg skulle tilbake til Toronto fredag kveld, men strandet i Las Vegas. Flyet ble kansellert og jeg fikk dermed tilbringe min første natt i Sin City.. Skulle ønske jeg kunne fortelle noe ordentlig spennende fra den natten, men den var mer preget av frustrasjon og mye frem og tilbake, enn poker og blinkende hotell. Det kule er at flyplassen i Las Vegas er så og si midt på "The Strip", så vi fikk noen fine, luftige runder (ala CSI!) over severdighetene både da vi lettet og landet. Fikk også kjørt forbi noen av dem på vei til og fra hotellet. Det var ganske uvirkelig.. både stygt og flott på samme tid. Jeg må nok tilbake, men det er så avgjort ikke på toppen av ønskelista.

Lørdag morgen gikk turen til ørkenlandskapet i Phoenix, Arizona. Skikkelig Lucky Luke.. med rød ørken, store kaktuser og rare fjell. Stilig. Jeg var så sliten på det tidspunktet at jeg faktisk sovnet midt på gulvet ved gaten min. Jeg var besvimt oppå baggasjen min i 2 timer. Det var så mye bråk rundt meg, men jeg enset ikke en ting - ikke før noen sa "Toronto" over speakeren, da satt jeg oppreist på sekundet.

Kom meg omsider hjem, sent lørdag kveld. Det var passe deilig! Nå er jeg imidlertid så sliten at jeg ikke helt vet opp eller ned på meg selv. Jeg vet jeg har presset meg selv til det ytterste de siste ukene.. men jeg kan liksom ikke la være. Hosten har blitt verre og verre, og nå er det sånn at jeg er blårød i ansiktet, tårene spruter, jeg uler og fekter og kaster opp.. skikkelig fint. Jeg er dessuten alene hjemme, noe som gjør det ekstra ekkelt å få sånne anfall. Så i morges troppet jeg opp på legekontoret, uannonsert, men rimelig klar for å få hjelp. Ingrid fikk påvist kikhoste for et par uker siden, og dette minner mye om det, så jeg foreslo det for legen og han var enig. Han sa at det sannsynligvis var grunnen til at jeg fikk lungebetennelse og bronkitt i utgangspunktet, at det ofte er ubehagelige sidevirkninger av kikhoste hos voksne. Hurra. Så nå har jeg fått bruke 900kr på nye medisiner. Jaja.. (På jobb har jeg fått beskjed om å sitte i hjørnet av kontoret, fordi jeg er så smittsom :P)

.. men ellers har jeg store planer om å bli frisk og rask nå! Mye å gjøre, mye å ta igjen :)

(PS: Ingrid! Det er en kanal her som sender CSI-maraton for andre kveld på rad! :D)

.:Linn Maria, 18:59
-- X


onsdag, september 19, 2007


Her er jeg!
Midt i hjertet av LAs Santa Monica Beach (Ocean Avenue mellom Santa Monica Blvd og Broadway), med Hollywood oppi gata og sjøen rett utenfor. Akkurat sjekket inn på The Georgian Hotel, og er blitt tildelt egen suite som nesten virker større enn leiligheten vår i Toronto (jeg har gang, bad, stue/kontor, soverom med verdens største seng, 2 TVer, playstation, internett, sjeselong og sofa og lenestol og... you name it!).

Det har ikke sunket inn enda, men jeg kaster ikke bort noen tid. I morgen har jeg vekking klokka sju (hjelper at det er 3 timers tidsforskjell i min favør) så jeg kan tusle rundt og kikke litt --før resten av dagen går med i møter.

Her var jeg gitt! I Los Angeles. Rart.

.:Linn Maria, 01:22
-- X


tirsdag, september 18, 2007


Verdens beste lillesøster..
.. fyller 18 år i dag!

Det er sprøtt at du har blitt så stor, Tina! Du er absolutt en av de aller, aller kuleste menneskene jeg vet om, og jeg er utrolig glad i deg!

Gratulerer med dagen!



Klikk for større versjon.

.:Linn Maria, 00:53
-- X


onsdag, september 12, 2007


Det som visstnok ingen ende vil ta.. [laaaang post]
Nå har jeg vært her i 2 uker og noen timer, og jeg kan ikke si annet enn at det ble en ganske annen start enn den jeg hadde sett for meg.

Jeg kom hit rimelig sliten etter MASSE flyttestyr og jet lag i tillegg, men hadde heldigvis vært såpass lur at jeg hadde lagt inn en uke ferie til aklimiatisering før jeg begynte på jobb. Vi vet jo alle hvor vellykket den prosessen var...

Da jeg kom på kontoret i forrige uke, var jeg, på tross av at jeg var syk, veldig klar for å virkelig sette i gang. Jeg visste at det ville bli annerledes, og jeg var fullt klar over situasjonen jeg ville havne oppi - trodde jeg..

For de av dere som ikke vet, historien er litt for lang for å forklare i detalj, så dere får bare henge på dersom dere orker.

Uansett, jeg havnet midt i et drama her borte som jeg enda ikke tror jeg har skjønt rekkevidden av. En maktkamp delvis bragt for dagen av mennesker i maktposisjon som er presset ovenfra og som er usikre på hva det er de egentlig holder på med, og derfor ender opp med å foreta en hel del impulsive valg for å rette opp i ting/legge skylden over på andre ("hirings and firings" virker å være den gjennomgående trenden), og delvis av mennesker som er redde for jobbene sine (på grunn av nevnte impulsive sjefsavgjørelser). Det er i det hele tatt en tett biotop preget av posisjonering, mistenksomhet, amibisjoner og krav --noe som forståelig nok fører til en hel del slitne medarbeidere.

Jeg har vel i utgangspunktet vært litt naiv kanskje. Eller, det er i grunnen ikke riktig det heller, jeg har kommet inn i dette med en viss forståelse av hva det er jeg skal gjøre, riktignok ikke en helhetlig og fullt ut forklart direksjon, men iallefall en forståelse. Etter første uke, og en hel del opphetede diskusjoner, koker det hele ned til at jeg rett og slett ikke har forstått noe som helst.

Jeg vet ikke om dette er det jeg alltid har tenkt på som "typisk amerikansk" ("survival of the fittest") eller om det er fordi jeg er ny/syk/norsk&naiv (eller et fint sammensurium av alt), men jeg er temmelig utmattet.. og det hele toppet seg i går.

Vi hadde en telefonkonferanse med teamet mitt (som både sitter i Toronto og L.A.) --en samtale som i utgangspunktet skulle vare i 10 minutter, men som endte opp i en to timers diskusjon som bare ble mer og mer personlig. Jeg forsøkte å bidra konstruktivt for å få avsluttet en temmelig slem ordveksling som jeg ikke skjønte grunnlaget for, men som gjorde meg forvirret og frustrert.

Da vi endelig fikk avsluttet, møtte jeg Martin for å spise lunch, men jeg var såpass dårlig at jeg ikke orket noen ting, og vi bestemte at jeg burde komme meg til legen igjen. Vi ringte Martins familielege denne gangen (ettersom det ikke var fredag ettermiddag/lørdag som sist). Ikke noen junkielege med venterom fra helvete altså..

Midt i legeturen, fikk jeg mail fra en VP (Vice President) for Business (hele selskapet), som også sitter som sjef for regionen (Nord Amerika). To linjer som sa at han gjerne ville ha noen ord med meg på telefon så fort som mulig. Jeg kjente jeg fikk litt hetta - med tanke på samtalen tidligere, og fordi jeg ikke var på kontoret. Jeg vet ikke om dere har kjennskap til finske sjefer, men de er temmelig direkte og ikke spesielt vennlige --ja, jeg generaliserer, men nå har jeg hatt 2 år med hyppig kontakt med flere av sorten, og det går igjen og igjen. Så dette var ikke en samtale jeg hadde lyst til å ta der og da.

Først og fremst måtte jeg inn til legen uansett. Legen var bekymret og sa at brystet mitt høres helt forferdelig ut og han ville gjerne ha røntgen tatt. Jeg fikk også en ny ladning med tabletter og alt ble veldig, veldig dyrt (hurra for ordninger som ikke gjelder før etter 3 måneder). Så får vi iallefall håpe at dette hjelper nå da, i det minste.

Etter legen og før røntgen, måtte jeg ringe L.A. for å snakke med "big boss". Jeg fant en kirkegård (veldig passende :P). Som forventet var han ganske aggressiv og direkte og det var nesten umulig for meg å komme til. Det var tydelig at teamlederen vår hadde gått til ham etter telefonmøtet tidligere, og sagt ett og annet om at det canadiske kontoret motsatte seg hennes idéer, hvilket for meg virket veldig merkelig. Uansett, jeg er ikke den som setter meg skjelvende ned selv om noen virker truende og er i en posisjon høyt over meg, og selv om jeg var i elendig form, visste jeg at jeg hadde mitt på det tørre og at jeg ikke har noe med denne konflikten å gjøre. Jeg greide å være klar og tydelig og sterk, og jeg forklarte rolig hvorfor jeg var veldig uenig med ham. For det er ikke det at jeg ikke har tro på meg selv og er redusert til en person som plutselig ikke vet noe som helst bare fordi jeg har kommet til et helt nytt marked..

Long story short; jeg fikk en hel del direksjoner som plutselig klarte opp i en hel del ting jeg virkelig skulle ønske han kunne ha sagt i fra om litt tidligere. Så det var det --og nå vil han at jeg skal komme til L.A. ASAP. Noe som selvfølgelig er fint og flott, men med lungebetennelse og alskens, er det virkelig ikke veldig fristende. Han sa han hadde et viktig møte med en stor mediapartner i USA, som han gjerne ville at jeg skulle være med på(!) --jeg har iallefall ikke gjort meg selv upopulær hos "big boss" enda altså... Så får vi se om det blir L.A. i neste uke eller ikke (*ser strengt ned mot lungene*).

Etter røntgen dro vi endelig hjem.. og jeg var så sliten pga lungebetennelse/ekstremt tungt bryst og feber + lang dag med utmattende samtaler og lite mat, at jeg bokstavelig talt ramlet sammen i taxien. Kvelden ble tilbragt i "sengen" (a.k.a. sofaen) foran TVen. I natt sov jeg 3 timer og er dermed ikke på jobb i dag. Sitter imidlertid på konferansesamtale med hele det Nordamerikanske teamet akkurat nå (dvs, jeg skriver jo åpenbart blog) og den har pågått i litt over en time (glad jeg har headset). Jeg orker ikke involvere meg veldig akkurat i dag.. jeg har meg selv på mute, men passer selvfølgelig på å droppe intelligente spørsmål og kommentarer innom nå og da ;)

Phew... så det var den veldig, veldig lange oppdateringen.. Kanskje ikke spesielt spennende, men jeg trengte å skrive det av meg. Oh! .. og så har jeg også sett Jude Law og Michael Caine siden sist ;)

.:Linn Maria, 12:36
-- X


lørdag, september 08, 2007


Syk, syk, syk --og Matt Damon!
Etter nok en natt uten et sekunds søvn, dro vi på legevakten i går. Jeg skal glatt være den første til å spise i meg alle negative ord jeg noen gang har ytret i forbindelse med legevakt i Norge.. Vi ble møtt av en tannløs sikkerhetsvakt i inngangen, i det en politidame med skuddsikker vest kom løpende etter en stor dame som hylte og skrek. Jepp, skikkelig bra førsteinntrykk.

Den tannløse vakten veivet og viftet og ba oss sitte ned og vente. Det sto en rekke med pinnestoler med store tall printet ut og tapet opp på veggen over hver. Jeg regnet med det skulle være en slags rekkefølge og system i dette, men det virket ikke som om noen fulgte lov og orden. Jeg gjetter på at de som satt i stolene enten var ute på crystal meth, eller.. ja, ute på noe annet. Bottom line, de brydde seg nok pent lite om tall og system. Det var allikevel ganske utrolig å se hvordan de våknet da det var deres tur.

Etter at vi hadde sneglet oss fram til riktig stol (nummer 1), var det endelig vår tur (ja, vi gjorde vårt beste for å gjenopprette orden). Det satt en tatovert dame bak skranken, og hun ville gjerne vite hvorfor jeg var der. Jeg forklarte og pekte og mente jeg gjorde en ganske god jobb med å gjøre det klart for henne at jeg var syk... men hun la ansiktet i uinteresserte folder. Kan godt se for meg at jeg i utgangspunktet ikke hadde mye å stille opp med i forhold til den syke, syke gjengen som hang rundt i venterommet. Hun mente at jeg heller burde kjøpe hostesaft, gå hjem og sove, og se om jeg var bedre på mandag --i forhold til å vente i et rom med junkies i 6 timer. Så det gjorde vi.



.. å kjøpe hostesaft var ikke så enkelt. De hadde ca 1000 forskjellige typer, så vi endte opp med å kjøpe 4 av dem for å teste. Det er den minst koselige smakstestingen jeg har vært med på. Urk.

All den hostesaften til tross, jeg sov ikke et sekund i natt heller. Vi har laget et rede for meg på sofaen, så jeg kan sitte oppreist hele natten, men det hjelper lite når jeg allikevel hoster meg halvt ihjel. Så i morges bestemte vi oss for å teste ut en såkalt "Walk-in-clinic".

Den første vi dro til var selvfølgelig stengt, enda den skulle være åpen. Tsk. Neste klinikk vi prøvde var åpen, men det føltes som om jeg gikk inn i bakrommet til en eller annen shady hanekampveddeløpssjappe.. Ble uansett positivt overrasket over hvor kjapt og greit alt gikk, legen var både ren og "pen" og så lur ut. Han virket også som om han visste hva han snakket om. Han undersøkte meg og stilte omtrent 500 spørsmål, før han ga meg to resepter og en inhalator. Han bestemte at jeg har lungebetennelse og etellerannet astmatisk infeksjon i bronkiene. Så nå har jeg et nytt lite lager med ting å spise/drikke/puste inn.. så får vi se om jeg kan sove liggende snart! ..eller bare sove, punktum.



sliten nå!


.. oh! Men i taxien på vei tilbake fra legen måtte vi stoppe opp pga noe oppstyr rundt en restaurant rett rundt hjørnet fra der vi bor --og det var Matt Damon! Toronto Internasjonale Film Festival åpnet i går, og da snakker vi plutselig Hollywood a-list, ikke Helge Jordal. 3 meter unna meg sto han, smilende og blid. Den eneste gangen jeg ikke hadde kamera i veska! ..men som Martin sa; Det er jo ikke som om det ikke finnes bilder av mannen allerede.. så der fikk jeg den.

.:Linn Maria, 17:51
-- X


torsdag, september 06, 2007


Host. Hark.
Beklager dårlig start på bloggingen, men jeg har altså greid å bli syk og uka ble derfor ganske annerledes enn hva jeg hadde tenkt.

Mandag var Labor Day, sommerens siste langhelg og dermed stikker de fleste ut av byen. Folketomt og fint altså! Jeg hadde hostet hele helgen, men tenkte jeg bare var uvant med aircondition osv. Tirsdag var første dag i ny jobb, og jeg hostet og harket til jeg til slutt ble hjemsendt. Samme greia på onsdag.. og i dag tok jeg hintet og ble i sengen (etter å ha hostet meg gjennom hele natten). Imponerende første uke i ny jobb altså!

Jeg har uansett blitt veldig, veldig godt tatt vare på (=bortskjemt). Deilig mat, hjemmelagde cookies, kakao, is.. samt litervis med vann og shots med konsentrert oregano (jish...).



Ellers kan jeg melde at jeg har fått en ny mobil.. fiiin! Hvilket også betyr at dere fra nå av kan nå meg på dette nummeret: +1 41 6566 1813 --juhu!

.:Linn Maria, 19:24
-- X


lørdag, september 01, 2007


Welcome to Canada, dear
Fredagens BBQ ble en stor hit. Dagen gikk stort sett med til å tusle rundt for å kjøpe ingredienser til grilling (og litt tid gikk med til å finne byens beste is), samt morsomme plastkopper og fat (Chinatown er relativt mye morsommere hva slikt angår enn hva Nille er altså). Martin er i det hele tatt en veldig god kokk, og maten ble en kjempesuksess. Vi hadde drinker og hjemmelaget Guacamole klar i det gjestene kom, og resten ble til på grillen i bakgården. Jeg fikk gaver og tusenvis av klemmer --så jeg kan vel i grunn ikke klage. :)

Noen bilder..
[klikkbare]


Martin og kylling --pre grilling.


Nachos, guacamole, sprit og øl.


To av gjestene, samt Martin og kyllingen fra første bilde.

Dinner & a Movie
I dag har vi i grunn bare tatt det veldig med ro. Vi bestemte oss imidlertid for at vi skulle ha skikkelig amerikansk date i kveld, hvilket selvfølgelig betyr "dinner and a movie".. Vi fant den søteste dineren vi kunne oppdrive, Rocket 88 Diner, med gjennomført 60-talls dinerinterør og sort/hvite gulvfliser. Vi drakk sjokolademilkshakes og spiste burgere --jepp, rimelig mett da vi gikk derfra. Ikke så vanskelig å skjønne at det er lett å bli tjukk om man skal date på amerikansk vis over lengre tid. ;)

Flere bilder..
[..også klikkbare]


Meg og Milkshaken Min.


Martin og Milkshaken hans.


Rocket88 Burger.


Etter maten ble det tid til litt shopping før Jason Bourne gjorde kvelden komplett.

Nå er klokka 11 og jeg er ikke helt død, hvilket kan bety at jeg er i ferd med å komme meg fra jetlagen. På tide!

God natt :)

.:Linn Maria, 22:42
-- X


fredag, august 31, 2007


På plass i Toronto..



Fremdeles noe "jetlagged", men ellers blid og fornøyd!

Etter en noe strabasiøs tur over Atlanteren med tunge kofferter og ukesvis med planlegging/pakking/flytting i forkant, har jeg i grunn bare ligget langflat siden jeg kom hit. Men ingen fare.. blir meget godt tatt vare på, så komatilstanden er definitivt på vikende front og energien på vei tilbake. Det er dessuten ganske fint at Toronto fremdeles byr på 30 grader pluss og strålende solskinn - utrolig deilig med litt ekstra sommer! :)

I kveld blir det grilling i bakgården (jeg er åpenbart æresgjest ;).. Vi har både det ene og det andre liggende i marinade i kjøleskapet - bl.a. en diger kylling og tofubiffer (hahaha) - her skal man tekke alle gjester!

Jeg lover å oppdatere denne bloggen så ofte jeg kan - og det skal nok bli mye bilder her etterhvert (har kjøpt meg kamera må vite ;).. Ha en fin fredagsnatt/lørdagsmorgen alle dere der hjemme :)

.:Linn Maria, 13:03
-- X


mandag, mai 08, 2006


En fin helg
Helgen har vært sol, vin, gode venner, markedsdager, sene kvelder i parken, varmt vær, fin musikk - alt hva sommeren kan tilby på sitt aller beste. Litt før tiden, men som en god lovnad. Så har 2006 ganske mye å gjøre opp for også.

I går kveld lå jeg varm og døsig, henslengt over gelenderet i Rockefeller, mens Josh Rouse underholdt med kos musikk og underfundig humor. Dager i solen, rød vin og en begynnende vårforkjølelse -- det var fint å henge over det gelenderet og titte ned på mannen med den fine stemmen.

You don’t have a master plan
But you will start today
You will start today
Start today


öresus: O, I need all of the love (in your heart) - Josh Rouse

.:Linn Maria, 09:21
-- X


Bloggen..
.. er blåst liv i - fra Toronto, Canada.

Nye eventyr - på andre siden av Atlanteren!

Powered by:
blogger