Det er ikke høst helt enda, og jeg kjenner at tiden ikke er inne for Bonnie “Prince” Billie, til tross for at nytt album er i hus. Conor Oberst er vel strengt talt ikke spesielt sommerlig av seg han heller, men har av ymse grunner sneket seg inn i playlistene mine allikevel.

Varme, late sensommerdager blir imidlertid lettfordøyelig og fint akkompagnert av band som Slow Club. Akkurat da jeg trodde jeg hadde fått nok av søte, små indieband. Uten album, men enn så lenge tilgjengelig på iTunes (”When I go” som et spesielt søtt eksempel) og på Myspace.

Første besøk fra Norge, og jeg gleder meg!

For ett år siden bodde jeg i Oslo, hadde kortere hår, mange katter og større solbriller.

I blant er det vanskelig å tenke på at jeg er så langt unna. Både i tid og avstand. At alt er så annerledes nå. Ikke bare er håret lengre og byen ny, det er alt dette andre også. Ting som skjer. Det er alvorlige, det fine, det hverdagslige, og det man liksom bare nevner i en samtale over en kopp kaffe. Alt dette man fordøyer underveis, ved å ta det fram og elte på det i nærvær av venner og kjente.

Det flasker seg opp innimellom. Det kommer ikke ut i alle disse små, overfladiske reisebrevene jeg skriver. Det forteller ikke noe om selve livet.

Det har gått et år snart siden jeg flyttet hit, og jeg kan nesten ikke tro det. Jeg har opplevd enormt mye, og kjent på at jeg vet så lite. Jeg har vokst i troen på at jeg kan gjøre alt jeg vil, og følt nærværet av det som kjennes så altfor stort.

Jeg vet at jeg lever, det er iallefall sikkert!

En uke under karibisk sol forvandlet nordisk melkehud til en gyllenbrun drøm. Sjelden har jeg blitt så brun på så kort tid.

Nå er imidlertid herligheten i ferd med å slippe taket. Flekkvis.

Det viser seg at jeg ikke er en av disse menneskene som flasser i store flak, jeg mister litt og litt hud, slik at det nå til forveksling kan se ut som om jeg har seriøs pigmentfeil.

Stilig…..

Klisjé og kliss. Sjokolade = universelt plaster på såret.

Det var muligens ikke helt sånn det var, men det smakte godt i en uke som ellers fortonet seg ganske travel/trist.

Postpartum-depresjon etter en uke med familien + rakk så vidt å si “hei og hadet” før jeg hadde dobbelsengen for meg selv. Tjue dager på turné i Storbritannia/Irland, og i mellomtiden skal jeg være her. Hvilket selvfølgelig er greit nok. Det ble bare litt mange avskjeder på en gang, og noen litt mer permanente enn andre. Et par tårer og mange klemmer senere er jeg nå fullstendig ensom ulv på kontoret. Det er tomt og rart. Har forsåvidt god tro på at jeg kommer til å greie det helt fint, men det tar nok litt tid før savnet døyves.

Mariann, du må skynde deg å komme nå, syns jeg.

Forrige uke var perfekt surrealisme og paradis.

Realismens kontrast ble derfor også hardere å ta inn over seg.

Jeg har gitt meg selv til i morgen tidlig.

Når jeg kommer tilbake fra ferie om vel en uke, er jeg alene. I et kontor som pleide å huse 11, blir det nå bare meg. Med alt det innebærer.

Jeg har vært gjennom hele følelsesregisteret (det har mange strenger etterhvert) og jeg kjenner at behovet for familie, strand og en uke uten tanker ikke kunne ha kommet på et bedre tidspunkt. Lørdag reiser jeg sørover.

Det foregår noe hvert eneste minutt. Det er mennesker i leiligheten dag og natt. Vi er vacation central.

Det er bare det at vi har jo ikke ferie.

I dag våknet jeg med røde øyne, hovent ansikt og trykkende migrene. Jeg krøp lenger under dyna, orket ikke ta hverken sol eller besøk innover meg. Kjæresten tok grasiøst kontroll over situasjonen og fikk alle på dør tidlig.

Så er søndagen min, enn så lenge.

I morgen kommer sjefen fra LA og vi har to hektiske dager med møter, appraisals og alt det et slikt besøk fører med seg. Migrene, be gone!

Jeg innså (etter mas fra min mor) at jeg slett ikke har avfotografert stua etter at vi fikk alt på plass. So without further ado –

Kjærestens kjøkken (jeg er stort sett bare innom for å rydde)

Sofaen, “eplehagen” og kunst som plutselig ble hengende skjevt på veggen da vi fikk ny sofa

Balkongen står øverst på prosjektlista

.. den ene veien —

– og den andre veien..

Før du rekker å tenke, “lurer på hvor lenge hun ryddet før hun tok disse bildene”, må jeg få informere om at det faktisk er utrolig enkelt å holde dette stedet ryddig, og at det stort sett ser sånn ut alltid (med unntak av området rundt den røde skåla på kjøkkenbenken som ofte fylles med post). Jepp!

Byen fordamper. Et lokk av fuktig luft og smog ligger og ruger over oss. Den trykkende heten gjør meg ør og jeg forsøker å bevege meg i slow motion, men huden danner blanke perler og håret klenger seg til hodebunnen.

Vi bestemmer oss allikevel for å grille. Siden vi var så godt i gang.

I morges våknet vi til meldingen om at lynet hadde slått ned i en mann i en park rett ved oss.