Frokost, komplett med alt som er godt. Shopping og Elton John i rubikskubekunst. I limousin med menn i kilt. Tokyo Grill. Det går i ett for tiden og jeg glemmer av og til å puste, men hver dag har sine øyeblikk. I dag i gult og rødt.

12. desember flyr jeg over himmelhøyt over Atlanteren. Jeg lander i Oslo på Luciadagen, reiser til Trondheim den 17. desember og så til Frøya. Det blir det Dahls julebrus, Johanna, venner, familie og juleglede! Er du med?

På varme oktoberkvelder er selv feberhete ingen hindring når luften ute er mye varmere enn inne og solnedgangen lokker. Under rosa himmel i småsko var vinteren langt unna, men flammerøde trær etterlater lite rom for tvil, den er på vei.

Jeg har vært syk hele helgen, en naturlig reaksjon etter uker med intens jobbing og sosial overstimulans. Det har allikevel vært en koselig helg, inntullet i sovepose på sofaen, oppvartet av alle mulige former for hjemmelaget soul food - Thanksgiving dinner inkludert.

Ja, jeg har i aller største grad mer enn nok å være takknemlig for!

Søndagen våknet til liv lenge før effekten av lørdagsnatten hadde ebbet ut, og selv ikke multiple espressoshots gjorde 8 åringens bursdagsfest overlevelig - men man er vel egentlig aldri klar for discokuler, Rihanna og 20 unger klokken 10 en søndags morgen.

Etter endt hyl- og skrikkavalkade, tok vi hjemturen gjennom TOs største kirkegård. Fra det ene til det andre liksom.

De satt aldri stille…

.. med unntak av da gavene ble pakket opp.

Kjærasten og lillebror.

Mount Pleasant Cemetery.

Hei!

Søndagskvelden er av det rolige slaget. Det vil si, kjæresten baker cookies mens jeg ligger på sofaen med høy beinføring. Mhm!

Trykkende hete langs togskinnene utenfor byen forrige søndag.

Det gikk fra 36 grader og trykkende sommersøndag til tidlig høstmorgen med 10 grader over natten forrige uke. Siden har det vært nydelig sol og høstlig varmt. Sommerkjoler med ulljakke og skjerf, slik årstiden skal være.

Dagens sommer-comeback er imidlertid ikke å forakte. Vi vurderer sykkeltur langs stranda og/eller kaffe og bok i en eller annen bakgård. Så langt har vi ikke kommet lenger enn til frokosten, og det nærmer seg lunch. Med tanke på at vi sto opp for 6 timer siden, kan man vel si at vi prokrastinerer ganske kraftig i dag.

Det er helg!

Lønsj. Foto: 4 1/2

Blant 300 filmer som i år vises på TIFF, var 2 norske plukket ut. O’Horten, som var utsolgt for begge visningene skarve 10 minutter etter at billettene ble lagt ut for salg, og Lønsj.

Vi fikk sett Eva Sørhaugs debutfilm i går kveld, sammen med et entusiastisk publikum, som til tross for teksting (de er jo ikke vant til slikt her borte) og et nokså underlig plot, virket som om de likte det de så i overkant godt.

Selv må jeg innrømme at jeg lot meg rive med mer av gjensynsglede ved syn av Oslos gater og klangen av norsk språk, enn filmen i seg selv. Cinematografien var riktignok upåklagelig og svært pen, og jeg syns heller ikke skuespillerne gjorde det så verst — men jeg skjønte aldri helt hva poenget var.

Jeg vil ikke si at jeg er av den sorten som trenger opplagt handling med gitte rammer og pompøs slutt, tvert om. Jeg kan til og med strekke meg såpass langt som å si at “joda, jeg skjønner hvor hun ville hen”, men jeg syns aldri hun greide å komme seg dit, til tross for all verdens potensiale.

Men publikum klappet og smilte og snakket oppløftende på vei ut om den mørke, dog akk så kloke opplevelsen Sørhaug hadde gitt dem. Det var som å befinne seg midt i en slags Keiserens nye klær-situasjon.

Selv tenkte jeg vel mer at “tja, men det var jo hyggelig at Ane, Aksel, Pia og alle de andre tok turen innom meg her i Toronto, i alle fall!”

Gavedryss på ettårsdagen for min canadiske ankomst inkluderte

Common-Law Marriage;

n. A marriage existing by mutual agreement between a man and a woman, or by the fact of their cohabitation, without a civil or religious ceremony.

I Canada har man i følge føderal lov inngått såkalt “common-law marriage” dersom ovennevnte definisjon har vært gjeldende i ett år, og man har følgelig samme rettigheter som om kirke og slør skulle vært involvert.

Så ble jeg på sett og vis “gift” den 28. august — som i all tilfeldighet også er mitt opphavs bryllupsdag.

Det er nesten som et bakholdsangrep, som om jeg giftet meg på rådhuset (det mest upersonlige jeg kan tenke meg) uten en gang å være tilstede selv. Jeg som aldri var spesielt interessert i ekteskap til å begynne med, føler meg altså nå snytt for mitt eget bryllup. Det er vel hva man kan kalle skjebnens ironi.

Sett fra den positive siden, kan jeg nå søke om permanent oppholdstillatelse og er dermed ikke lenger avhengig av jobbvisum for å få bli. Kan heller ikke klage på at jeg får tildelt rettigheter helt uten videre, og har dessuten svært lite å utsette på “husbonden”. Så da er det vel en bra ting da!

Maseltov til mig!

for å være spent. Eller for å grue seg. Jeg trodde jeg ikke hadde ord for å skvette heller, men så husket jeg to be startled.

Jeg greier imidlertid ikke å finne gode erstatninger for å grue seg og for å være spent. Det er synd. Jeg er ofte spent, oftere enn jeg gruer meg (heldigvis), og jeg misliker sterkt å ha hull i vokabularet mitt.