18. January, 2012

http://www.fightforthefuture.org/pipa & http://sopastrike.com/strike - Not in the US? Go here ››

Reprise

24. June, 2008

Sitat fra en film:

“Jenter er bare ikke kule. Sorry. Altså, de er pene, eller søte, og med litt konstruktivt slankepress, kanskje litt deilige. Er du heldig så er de hyggelige eller snille… Dumsnille. Men hvor lenge orker du hyggelig, ikke sant? Du vil ha kule, intelligente folk rundt deg, og jenter er bare ikke kule. Jeg mener det. Har du noen gang møtt en jente som er skikkelig kul? En jente som spiller noe musikk til deg som du ikke har hørt før, eller anbefaler noe bra litteratur vi ikke leste allerede på videregående? Et eller annet som bare går litt utenfor mainstreamen? […] Det er bare noe de har fått av ekskjæresten sin, broren sin, faren sin, de har jo ikke noe ekte forhold til det. De har jo ikke funnet fram til det selv, de bare later som. Du ser det på gutter som har hatt kjæreste lenge. Du ser hvor sinnsykt dølle de blir, de blir bare sugd inn i en sånn feminin sfære hvor de sitter og ser på Idol og steker kyllingbryst.”

Vi hadde nettopp sittet og spist grillet kylling til middag, og to dager tidligere hadde jeg sett minst ti minutter av Idol. Jeg følte meg plutselig truffet. Irritert og truffet. Han dultet meg i siden og lo, sa at kyllingbryst smaker ganske godt når det bare er marinert nok. Jeg kvitterte med blikk av is.

Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg med ett følte at dette sitatet hadde lagt alle mine desillusjonerte oppfatninger om mitt eget kjønn for en dag. Tvert om. Jeg lever godt i troen på at den ene ikke ville blitt spesielt interessant uten den andre, og jeg føler ikke for å forsvare meg i så måte.

Så hvorfor trykket skoen?

For min del har det nok lite å gjøre med kjønn, og mer å gjøre med meg selv og følelsen av at jeg har det litt for komfortabelt. Jeg har lagt meg til vaner som ikke krever noe av meg. Trygge rutiner som gir meg sjelefred etter en lang dag på jobb. Trangen til å gjøre noe annet, høre, se eller lære noe nytt har i stor grad blitt mettet av en utfordrende hverdag mellom 9 og 5. Jeg har blitt voksen og kjedelig.

Dette så jeg ikke komme.

Ja, ok. Så overdriver jeg vel en smule. Jeg har da for all del ikke visnet hen helt. Det er allikevel grunn til misnøye og enkelte (u)vaner er definitivt modne for spissrotgang. Tsk.

Borgerkrig.

27. February, 2008

2 ting betyr noe i USA om dagen: 1) valget 4. november, 2) krisen i amerikansk økonomi.

Vi skriver slutten av februar og vi er midt i de dramatiske primaries, på godt norsk bedre kjent som nominasjonsvalgene (hvor demokratene/republikanerne velger hvem som skal representere dem i presidentvalget). Jeg vil tro at man er relativt isolert og uinteressert i nyhetsbildet generelt dersom man ikke har fått med seg slaget mellom Barack Obama og Hillary Clinton. Sjansen for at amerikansk historie kan skrives, med en a) farget eller b) kvinnelig president, er overhengende stor. Man kan vel si at the heat is on.

Innimellom hører man om de små dramatiske krumspringene fra republikanernes leir, om visepresident Cheney som nektet å stille og dermed trosser all norm, om Mormoner-Romney, om Rudy Giulianis skilsmisse+utroskap+enda verre skilsmisse - og selvfølgelig, main-man-McCain, også beskyldt for utroskap - åpenbart. Det har til en viss grad vært interessant å se prosessen hvorpå McCain står igjen som eneste reelle kandidat, men ingenting kommer opp i mot demokratenes ferd mot nominasjon.

Det minner mest om borgerkrig. Tidvis kan det til og med hende man glemmer at dette kun er opptakten, ikke selve presidentvalget. Alt dreier seg om Hillary og Barack, Barack og Hillary. De minste ansiktsfortrekninger blir tolket, alle ord, alle vendinger. For i bunn og grunn er de to egentlig ganske så enige. Barack Obama sa i debatt med Hilary Clinton i går, vedrørende NAFTA; “I believe that Hillary’s approach is the best way to deal with this, and I would do the same” –og det gjelder stort sett det meste. Valgets kvaler dreier seg i all hovedsak om helse, Irak, Iran, klima, abort, immigrasjon og økonomi - og med kun ørsmå forskjeller, stiller Barack og Hillary seg helt likt. Så hva skal til for å skille dem - personlige lyter, karisma, toneleie?

Det er ikke mange åpne nominasjonsvalg igjen og det merkes. Obama leder med 24 stater mot Hillarys 13. Hvilket igjen duker for flere og mer intense forestillinger fra Sirkus Demokratene - og media kvesser klør. Det blir interessant å se hvorvidt all PR faktisk er god PR, og om intern drittslenging til syvende og sist faktisk kan skade demokratene når det virkelig gjelder. Eller om dette skal vise seg å bli det egentlige presidentvalget…

Personlig tror jeg på det siste.

Mens vi venter på Oscar…

24. February, 2008

5 ting.. Det er søndag. Jeg har vært på jobb. Vi har gått lang tur i solen. Influensaen har tatt meg. Det er røde Oscarløpere på alle tv-kanaler.

Nå er jeg slakt på sofaen og pene kjoler flimrer forbi. Skal ikke påberope meg noen spesiell interesse for Oscar, men om du spør meg om mine personlige favoritter, kan jeg iallefall nevne disse: Regi+Film - No Country for Old Men, Skuespillerinne - Ellen Page for “Juno” (evt. bare at Juno får en pris eller to, fordi den fortjener det), Skuespiller - Viggo Mortensen for “Eastern Promises”. “There will be Blood”? Tja, nei, pene bilder, bra mann, rar historie (les: store gap og mangler), merkelig regi (se “rar historie”). Når det kommer til min “ikke-liste”, holder det med “Michael Clayton” og “Atonement” (bare fordi det ville vært så.. typisk).. så får vi se!

Mens vi venter: “Anyone Else But You - Ellen Page & Michael Cera

That Oscar Feeling
The Kodak Theatre - de hadde åpenbart glemt å legge ut den røde løperen for meg…

“Har du spist hval?”
“..og hest”, legger jeg til fort, som om det ikke lenger er grenser for hva jeg kan hive innpå av truede dyrearter.

Hun lener seg tilbake og jeg kan ikke se hva hun tenker, men jeg har ingen problemer med å gjette. Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å si alt dette. Jeg har da ikke for vane å nevne denne hvalburgeren jeg spiste en gang på martna for lenge siden (selv om den var djevelsk god), og jeg tenker meg jo alltid godt om før jeg deler min nyfunne kjærlighet for hest (som jeg, som eneste jente på barneskolen, aldri hadde noen spesiell interesse for).

Hun spør om jeg ikke er klar over at hvalen er nesten utdødd, og jeg sier hun tar feil, og forklarer hvordan hvalen er en del av det marine økosystemet der jeg er fra, og at det er med hvalen som med selen, dersom man ikke jakter på dem spiser de alt som er av fisk, både smått og stort (og i verste fall sulter de ihjel), og dermed er det ikke mat igjen til fuglene og så har du det komplette kaos. Menneskene har vært en del av dette systemet i noen tusen år allerede. Det handler bare om å gjøre ting på en forsvarlig måte. Hun sier ingenting. Hun har tydeligvis ikke en far som sitter og ser utover havet hver eneste dag, som røyker og skyter mink og påstår at vegetarianere har et utrygt, vilt blikk som man burde passe seg for.

“Men du spiser hest…”, sier hun. “Hesten er da ikke utdødd”, sier jeg.

Jeg tror ikke det er lysten til å provosere som gjør at jeg med ett føler for å sette vikingehornene på hodet og være barbar. Det er allikevel noe som trigger meg. Foran meg står en jente som for 10 år siden spiste mat fra søppelcontainere, som laget sine egne klær av tøy hun fant, ikke fordi hun måtte, men fordi hun mente det var riktig. I 15 år har hun ikke spist kjøtt eller kledd seg i ull. Hun er veganer. Hun roter riktignok ikke gjennom søpla lenger, hun kjører lilla bmw og jobber som innkjøper i en av de største matkjedene. Så kanskje er det her det ligger, trangen til å forsvare meg?

Hun sier hun kan sende meg noen Youtube-videoer som viser hvor grusomt slakting kan være. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk i barnehagen og vi var på bedriftsbesøk hos det lokale slaktehuset, hvor koselig slaktemannen var og at han lot oss klappe kyrne før de skulle dø. Eller alle de gangene jeg måtte hjelpe til da dagmammaen min og mannen hennes slaktet griser. Det var jo ikke hyggelig, men sånn var det. Jeg har ingen minner om kinesiske tilstander hvor 100 kattunger er klemt sammen i bur som senkes i kokende vann. Ikke er jeg så sikker på at disse kattungene kunne vært i live hadde jeg holdt meg til tofu heller.

Jeg er fullt klar over at jeg setter akkurat dette poenget på spissen, men konklusjonen min er allikevel den samme - jeg tror ærlig talt ikke at enkeltpersoners boikott av hele kjøttindustrien kommer til å gjøre noen forskjell for kyllinger i bur eller kyr som aldri ser dagslys. Jeg sier at jeg syns hun burde bli politisk aktiv. Hun sier hun ikke har tid.

Så er det nok ikke så stor forskjell på oss allikevel.