#1000.

18. June, 2013

Så dette er post nummer 1000 på denne versjonen av bloggen min. Jeg skulle egentlig skrive langt og dypt om alle mine år som blogger, fra 1998 fram til i dag, men når alt kommer til alt, er det jo egentlig ikke så veldig interessant. Så la meg bare si at jeg liker å ha mitt sted på internett, jeg liker å poste bilder her, jeg liker å bla gjennom arkivene (selv om de ikke går helt tilbake til begynnelsen), og jeg elsker å vite at det ligger flere eventyr rundt neste sving. Skal vi satse på 1000 til?

Translation…
So this is my 1000th post on this incarnation of my blog. I was going to do some sort of poignant retrospective of my years as a blogger, from 1998 until today, but when all is said and done, it’s really not that interesting, is it. Let’s just say that I enjoy having this space, I enjoy posting pictures to it, I enjoy looking through its archives (even if they don’t go all the way back to the beginning), and I love knowing that I’ll keep filling it with adventures to come. Here’s to another 1000!

Light.

17. March, 2012






Noen ganger får jeg litt hetta, for at ukene sklir forbi, for at månedene bare forsvinner. Hvor blir det av alle dagene?


Some times I feel like life is rushing by a little too fast. Weeks and months just disappear. Where do all the days go?

4 Years.

26. August, 2011





I dag er det fire år siden jeg landet i Toronto med livet mitt pakket ned i to kofferter og en laptopbag. Det har skjedd så enormt mye, og samtidig har det gått så utrolig fort. Jeg trodde det kom til å bli et slags skift, at jeg gradvis ville føle meg mer og mer hjemme her, og mindre hjemme i Norge. Realiteten er at selv om tilhørigheten til denne byen har vokst og at jeg nå kjenner at dette er mitt hjem, regner jeg allikevel Norge som hjemme i like stor grad som jeg alltid har gjort. Så da er det vel en plass for alt.

Hurra for fire års samboerskap og takk for at du har holdt ut med meg!


Today it’s been four years since I landed in Toronto with my life packed into two suitcases and a laptop bag. So much has happened, yet time has flown. I thought there would be some sort of shift, that I’d gradually feel more at home here than in Norway. However, it seems that although the former is very much true, I still consider Norway my home as well, as much as it’s ever been. So I guess there is room for both.

Happy four years of living together, and thanks for sticking it out with me!


Grytidlige morgentimer, i lyset fra snøen som gir naken hud et gråhvitt skjær. Står og vipper litt på dørstokken. Jeg har trøtte øyne og er liksom bare slapp i hele meg. Han begraver meg i den myke frakken sin, holder rundt meg med hele seg. Hvisker “I will miss you..” og så er han borte.

Jeg har sovet, stirret på snøen og lurt på hva det var som pleide å være så intenst deilig med å være alene. Ikke at jeg plutselig føler meg ensom eller noe lignende dramatisk. Det er helt greit. Jeg bare kjenner ikke den samme barnslige gleden ved å tenke på at jeg nå har flere dager for meg selv. Helt alene.

Men noe var det altså.