Snow Day.

6. February, 2014

Det snødde da vi våknet i går morges, store, perfekte snøflak falt fra oven uten stopp. Det var så lyst og fint. Vi måket snø hver tredje time og måtte grave ut bilen opp til flere ganger. Det ga seg ikke før utpå kvelden. Disse bildene ble tatt på morgenen, da jeg tilsynelatende var for trøtt enda til å bekymre meg for kameraet mitt i snødrevet. Det snør ikke i dag, men jeg nyter det intense, kalde lyset og passer på å la det synke ordentlig inn før det sakte, men sikkert blir til brun sørpe. Selv om jeg (akkurat) greide å slippe unna isstormen og årets nye værfenomen, polar vortex, syns jeg fremdeles at denne vinteren har vært ganske voldsom!

Translation…
We woke up yesterday to big, fluffy flakes falling from the skies. Bright, beautiful and non stop. We shovelled snow every few hours and dug out the car several times, it didn’t slow down until nightfall. These pictures were taken while running errands in the morning, while I was apparently still too tired to worry about using my camera in the drifting snow. It’s not snowing today, but I’m really enjoying this cold brightness, making sure to soak it up before it all slowly starts turning to brown slush. Even though I (only just) escaped the ice storm and the worst of the polar vortex, I still feel like this winter has been quite a doozy!

Into A New Year.

7. January, 2014

Vi dro på sjøen for å se sjøfugl i solnedgang over holmer og skjær den siste dagen min på øya. Min mor, naturfotografen, fikk mange fine bilder av skarv og ørn, og jeg fikk fine bilder av familien. Det var så veldig stille og vakkert, og jeg føler alltid at jeg “nullstilles” der ute på bølgene. Det ble, med andre ord, den perfekte avslutningen på oppholdet mitt hjemme og en kjempefin start på det nye året.

Translation…
We went in search of sea birds and the sunset over the islets on my last day on the island. My mother, the nature photographer, got plenty of pictures of cormorants and eagles, and I got great pictures of my family. It was so very serene and beautiful, and I’ve always felt so incredibly at peace out there on the water. In other words, the perfect end to my stay at home and start to the new year.

Goodbye Asia!

8. November, 2013

Vår fem uker lange reise i Asia var over i begynnelsen av august, og etter tre måneder har jeg også omsider kommet til enden på reisen her. Det har vært mange inntrykk å ta inn over seg, både underveis og nå i etterkant, og det å poste alle disse bildene på bloggen har definitivt hjulpet på “fordøyelsen.” Vi hadde planlagt denne turen over lang, lang tid, og jeg tror ikke det var så mye vi ville gjort annerledes om vi kunne. Vi hadde rett og slett en fantastisk tur! Avslutter med solnedgangen over Hong Kong fra Victoria Peak. Takk for at du hang med!

Translation…
Our five week long trip through Asia came to an end at the beginning of August, and three months later I’ve reached the end of my pictures, as well. There were so many impressions to take in, both during and after our trip, and posting the photos on the blog definitely helped digest it all. We had planned it for so long, and I don’t think there’s much we would have changed if we could. We really had an incredible time, one for the books indeed! I’ll finish with some photos from Victoria Peak, of the sun setting over Hong Kong. Thanks for tagging along!

Our Dinner In A Cave.

22. October, 2013

Den siste kvelden i Ha Long Bay, ble vi geleidet opp en fjellside, inn en bergsprekk, gjennom en hulegang og inn til en opplyst grotte. Der, i lyset fra fakler og stearin, fikk vi servert en fantastisk, femretters middag og flere imponerende fruktskulpturer. En utrolig opplevelse vi sent vil glemme.

Translation…
The last night in Ha Long Bay, we were taken up the side of an islet, through a small crack in its side, to a grotto at the end of some tunnels. There, in the dim light of candles and torches, we were served a five course meal accompanied by several impressive fruit sculptures. An incredible experience we won’t soon forget.


A poor picture taken from the boat, through a window, showing the torch lit path up the islet. Obvious jokes were made about being voted off the island…


The crack in the mountain side, through which we entered.


Did I mention that I’m claustrophobic? This was totally worth it regardless.


The path lit by candles, leading to our magnificent dining “room.”


Sculptures carved entirely out of fresh fruits.

The Great Wall Of China.

9. October, 2013

Det å gå langs den Kinesiske Mur var en opplevelse som nok vil bli ført inn i boka som en av de beste i mitt liv (jepp, dette innlegget kommer til å bli langt!). Dersom jeg hadde en såkalt “bucket list,” ville den jo helt klart inkludert muren, og jeg var også ganske bestemt på at vi måtte dit da vi planla denne turen. Jeg hadde imidlertid ikke forventet å bli så utrolig overveldet. Det tok meg faktisk ganske på senga. Som turist er det noen ganger lett å se en kjent attraksjon og tenke at, “se på det, ja, her er jeg, ser jo akkurat ut som på film, snedig!” - så tar man noen bilder før man går videre. Dette var annerledes. Vi bestemte oss for å leie sjåfør, slik at vi kunne legge opp dagen i vårt eget tempo, uten press fra en masete turguide. Vi fikk ham til å kjøre oss til Mutianyu, den delen av veggen som ligger lengst unna Beijing, og som også var den siste som ble åpnet for publikum, ettersom vi hadde hørt at den ikke var så overfylt med turister (kinesiske turister foretrekker visstnok de mer etablerte delene). Selv om Mutianyu er blant de eldste strekningene av muren, sies det også at den er best bevart, med mange vakttårn og en fantastisk utsikt. Til tross for at det var overskyet den dagen, var det like uutholdelig varmt som de andre dagene i Beijing, og siden Mutianyu slynger seg opp og ned langs noen svært bratte fjellrygger, tenkte vi at det ville være nok å tusle rundt der oppe i en halv times tid. Flere timer senere hadde vi imidlertid fortsatt ikke fått nok. Jeg kan ikke forklare det. Den utrolige følelsen av å være der, midt i den imponerende naturen, bare det å gå på muren, jeg kunne ikke stoppe. Jeg visste jo at jeg kom til å måtte betale for det senere, men jeg dyttet år med utmattelse og muskelproblemer til side i et enormt behov for å nå toppen. Alle timene med trening før turen, plutselig var de kokt ned til akkurat dette, og jeg greide det! På veien tilbake, kjøpte M en suvenirmedalje som han høytidlig overrakte meg (han er best! PS. nevnte jeg at han også bar veska mi hele veien?), og jeg var så utrolig glad! Dersom du aldri har vært der, vil jeg absolutt anbefale deg å dra en gang i løpet av livet. Det er virkelig litt av et underverk.

Translation…
Climbing the Great Wall of China was an experience that will go down in my book as one of the best of my life (prepare for a long post ahead!). If I had a bucket list, the wall would have certainly been on it, and I did push for it to happen when we were planning the trip. However, I didn’t expect to be so blown away by it. In fact, it caught me completely by surprise. It’s so easy to look at a famous sight and go, “oh, hey, I’m here, it looks just like the pictures, that’s neat!” - then you snap some photos and leave. This was just different. We decided to hire a driver for the day, so that we could decide our own pace and not have to go by the schedule of a tour group. We had him take us to the Mutianyu part of the wall, the section furthest away from Beijing, and the one most recently opened to the public, since we’d heard that it would be less crowded (Chinese tourists apparently prefer the more established parts). Though Mutianyu is among the oldest sections of the wall, it’s also said to be the best preserved, with plenty of watch towers and stunning scenery all along. We went on a cloudy day, but like all of our days in Beijing, it was a scorcher, and since the Mutianyu wall snakes up and down some very steep mountain ridges, we figured we wouldn’t be walking for very long, just long enough to get the gist of it, so to speak. Hours later, we were still not ready to leave. I can’t explain it. The exhilarating feeling of being there, amidst the incredible views (really, really incredible), literally walking on history, I just couldn’t stop. I knew that I would probably have to pay for it later, but I defiantly pushed years of fatigue and muscle issues aside in a need to make it to the top. All the hours of working out before our trip, suddenly it all came down to this, and I made it! On the way back, M bought one of those silly souvenir medals, and ceremoniously handed it over to me (yes, he’s the best! PS. did I mention that he carried my purse the whole way?), and I was so, so happy! If you haven’t been, do consider going at one point in your life. It is quite the world wonder.