Let’s Move Along.

2. October, 2013

Som du kanskje har lagt merke til, har jeg ganske mange bilder fra oppholdet i Tokyo (ahem), og fordi jeg liker å ha alt dokumentert her på bloggen (min versjon av et fotoalbum), har jeg forsøkt å skynde på litt for å komme ajour. Selv om det kanskje er vanskelig å tro, så er det ganske mye jeg har hoppet over. Noen bilder kan nok komme til å bli lagt ut senere, men jeg tror at jeg sier meg ferdig for nå og går videre til andre deler av turen vår. Deler som nok ikke vil ta like lang tid å dokumentere!

Translation…
As you may have noticed, I’ve got a lot of photos from our stay in Tokyo (ahem), and because I love having it all documented here on the blog (my version of a photo album), I’ve been doing my best to rush through everything in order to catch up to present day. It might be hard to believe, but there is quite a lot of stuff I’ve left out. I do have some pictures that might still be posted later on, but for now I think I’m done, moving on to other parts of our trip. Parts that won’t take up as many posts!

New York Bar.

1. October, 2013

Da Lost in Translation kom ut var jeg 23, og man kan vel si at filmen gjorde inntrykk på meg. Det kan så være at det er en klisjé, men det gjør ingenting. Den betydde noe, og derfor var det stas å besøke Park Hyatt og New York Bar (jeg måtte nok ha solgt noen nyrer skulle vi hatt råd til å bo der). Filmfantasier til side, det å sitte ved det bordet, ved det gigantiske vinduet, og se himmelen bli mørkere og lysene komme på, det var magisk. De som jobbet der var fantastiske, og det var drinkene også, så vi ble bare sittende. Vi satt der i timesvis, spiste middag og dessert, og hørte på jazzbandet som etterhvert dukket opp. Det endte faktisk opp med å bli en av de beste kveldene på hele turen og en verdig avslutning på oppholdet i Tokyo.

Translation…
When “Lost in Translation” came out, I was 23 and let’s just say that the movie made an impression. Yeah, that statement might be a cliché, but I don’t really care. It meant something to me at the time, and so I was excited to visit the Park Hyatt and the New York Bar (I would have had to sell several kidneys in order to afford staying there, however). Movie fantasies aside, sitting at that table by the gigantic window, watching the skies go dark and the city lights come on, it was magical. The staff was great, the drinks were, too, and so we ended up staying. We just sat there for hours, through dinner, dessert and the jazz band as it played. It actually ended up being one of the best nights of the entire trip, and a worthy end to our stay in Tokyo.

Parks & Rec.

30. September, 2013

Dersom man skulle trenge en pause fra blinkende lys og bråkete gater, er Tokyo full av vakre parker og hager. Disse bildene ble tatt på ulike tidspunkt gjennom hele oppholdet, på turer gjennom blant annet Shinjuku Gyoen, Ueno, Yoyogi Park og Imperial Palace Gardens. Det var så pent og stille overalt, og jeg kan bare forestille meg hvor vakkert det er på våren og høsten.

Translation…
If you ever wanted a break from the shining lights and noisy streets, Tokyo is full of beautiful parks and gardens. These pictures were taken at various times throughout our stay, while walking through Shinjuku Gyoen, Ueno, Yoyogi Park and the Imperial Palace Gardens, among others. It was so pretty and serene everywhere, and I can only imagine how beautiful it is during spring and fall.

Pachinko Madness.

30. September, 2013

Det kulturelle fenomenet jeg kanskje fant mest særegent i Japan, spesielt med tanke på hvor høflige og stille de er av seg, var den voldsomme forkjærligheten for alt som er høylydt og overdrevet. Et eksempel er spillehallene. De finnes overalt, flere etasjer med alle typer spill og spillere, og man har ikke lov til å fotografere i noen av dem, så bildene nedenfor ble stort sett “tatt fra hofta,” uvørent og i stor fart (ettersom jeg er så pinglete). Tro meg når jeg sier at det var skrikende høyt, både visuelt og bokstavelig. Det som var mest fascinerende for min del, var Pachinko-hallene, en favoritt blant menn i dress og slips (kunne det virke som). Det går egentlig ikke å beskrive støynivået med ord, annet enn at det var nesten lammende. Rad på rad med folk som spilte på fargerike, blinkende maskiner, for å vinne små metallkuler som kunne byttes inn i kosebamser og små gaver (en måte å omgå de japanske gamblinglovene på). Med hjelp av en veldig smilende ansatt som ikke snakket et ord engelsk, og litt googling på telefonene våre, forsøkte vi å få taket på det, men konkluderte relativt raskt med at Pachinko sannsynligvis ikke er spillet for oss!

Translation…
One of the cultural phenomenons I found most peculiar in Japan, considering their demure and polite behaviour, is their penchant for the loud and exaggerated. An example would be the arcade halls, which you can find everywhere. Several storeys high with all kinds of games, and gamers. You’re not allowed to photograph in any of them, so the photos below were all shot “from the hip” in great haste (due to me being a chicken, as you know). Believe me when I say, it’s loud, both visually and literally. I think what stood out for me, was the Pachinko parlours, a favourite among men in suit and tie (it would seem). I can’t even explain to you the level of noise in there, it was absolutely mind numbing. Rows upon rows of people playing on colourful, flashing slot machines, to win little metal balls that could be exchanged for knickknacks and teddybears (a way to circumvent the Japanese gambling laws). With the help of a very smiley employee who spoke no English, and googling for instructions on our phones, we tried to get the hang of it, but quickly came to the conclusion that Pachinko is probably not our game!

The Tsukiji Market.

29. September, 2013

Fiskemarkedet i Tokyo er det største matmarkedet i verden, og kanskje best kjent for auksjonene som skjer lenge før daggry. Vi vurderte å skippe søvn for å dra ned og se, men bestemte oss for å la være ettersom det er så vanskelig å komme inn. Skal man først forplikte seg til å stå opp klokka to på natta, er det jo kjipt å få døra i fleisen. Så vi dro avgårde til menneskelig tid i stedet. Markedet er travelt og stort, med masse boder, butikker og restauranter. Tunfiskauksjoner eller ikke, det er så absolutt verdt turen!

PS: Kanskje var det lukten av fisk, alle de turkise aksentene og den grå himmelen som gjorde utslaget, men dette fiskemarkedet fikk meg til å tenke på havna i Reykjavik.

Translation…
The fish market in Tokyo is the biggest whole sale food market in the world, and probably best known for the crazy auctions that happen pre-dawn. We briefly thought about going, but in the end, we decided against it, as it’s quite difficult to get in and if you’re going to commit to a 2am wake-up call, it better be worth it, right? So we went for breakfast instead, and it was great. The market is bustling, busy and big, with lots of great little restaurants, stalls and stores. Tuna auctions or not, it’s absolutely worth stopping by!

PS: Maybe it was the smell of fish mixed with the turquoise accents and the grey skies that did it, but this fish market somehow made me think of the harbour in Reykjavik.