Last Bits of Beijing.

10. October, 2013

En siste gåtur i Beijing før vi fløy inn i solnedgangen!

Translation…
A last walk in Beijing before we flew off into the sunset!

The Great Wall Of China.

9. October, 2013

Det å gå langs den Kinesiske Mur var en opplevelse som nok vil bli ført inn i boka som en av de beste i mitt liv (jepp, dette innlegget kommer til å bli langt!). Dersom jeg hadde en såkalt “bucket list,” ville den jo helt klart inkludert muren, og jeg var også ganske bestemt på at vi måtte dit da vi planla denne turen. Jeg hadde imidlertid ikke forventet å bli så utrolig overveldet. Det tok meg faktisk ganske på senga. Som turist er det noen ganger lett å se en kjent attraksjon og tenke at, “se på det, ja, her er jeg, ser jo akkurat ut som på film, snedig!” - så tar man noen bilder før man går videre. Dette var annerledes. Vi bestemte oss for å leie sjåfør, slik at vi kunne legge opp dagen i vårt eget tempo, uten press fra en masete turguide. Vi fikk ham til å kjøre oss til Mutianyu, den delen av veggen som ligger lengst unna Beijing, og som også var den siste som ble åpnet for publikum, ettersom vi hadde hørt at den ikke var så overfylt med turister (kinesiske turister foretrekker visstnok de mer etablerte delene). Selv om Mutianyu er blant de eldste strekningene av muren, sies det også at den er best bevart, med mange vakttårn og en fantastisk utsikt. Til tross for at det var overskyet den dagen, var det like uutholdelig varmt som de andre dagene i Beijing, og siden Mutianyu slynger seg opp og ned langs noen svært bratte fjellrygger, tenkte vi at det ville være nok å tusle rundt der oppe i en halv times tid. Flere timer senere hadde vi imidlertid fortsatt ikke fått nok. Jeg kan ikke forklare det. Den utrolige følelsen av å være der, midt i den imponerende naturen, bare det å gå på muren, jeg kunne ikke stoppe. Jeg visste jo at jeg kom til å måtte betale for det senere, men jeg dyttet år med utmattelse og muskelproblemer til side i et enormt behov for å nå toppen. Alle timene med trening før turen, plutselig var de kokt ned til akkurat dette, og jeg greide det! På veien tilbake, kjøpte M en suvenirmedalje som han høytidlig overrakte meg (han er best! PS. nevnte jeg at han også bar veska mi hele veien?), og jeg var så utrolig glad! Dersom du aldri har vært der, vil jeg absolutt anbefale deg å dra en gang i løpet av livet. Det er virkelig litt av et underverk.

Translation…
Climbing the Great Wall of China was an experience that will go down in my book as one of the best of my life (prepare for a long post ahead!). If I had a bucket list, the wall would have certainly been on it, and I did push for it to happen when we were planning the trip. However, I didn’t expect to be so blown away by it. In fact, it caught me completely by surprise. It’s so easy to look at a famous sight and go, “oh, hey, I’m here, it looks just like the pictures, that’s neat!” - then you snap some photos and leave. This was just different. We decided to hire a driver for the day, so that we could decide our own pace and not have to go by the schedule of a tour group. We had him take us to the Mutianyu part of the wall, the section furthest away from Beijing, and the one most recently opened to the public, since we’d heard that it would be less crowded (Chinese tourists apparently prefer the more established parts). Though Mutianyu is among the oldest sections of the wall, it’s also said to be the best preserved, with plenty of watch towers and stunning scenery all along. We went on a cloudy day, but like all of our days in Beijing, it was a scorcher, and since the Mutianyu wall snakes up and down some very steep mountain ridges, we figured we wouldn’t be walking for very long, just long enough to get the gist of it, so to speak. Hours later, we were still not ready to leave. I can’t explain it. The exhilarating feeling of being there, amidst the incredible views (really, really incredible), literally walking on history, I just couldn’t stop. I knew that I would probably have to pay for it later, but I defiantly pushed years of fatigue and muscle issues aside in a need to make it to the top. All the hours of working out before our trip, suddenly it all came down to this, and I made it! On the way back, M bought one of those silly souvenir medals, and ceremoniously handed it over to me (yes, he’s the best! PS. did I mention that he carried my purse the whole way?), and I was so, so happy! If you haven’t been, do consider going at one point in your life. It is quite the world wonder.

Peking Duck Two Ways.

9. October, 2013

Når man først er i Beijing, må man jo åpenbart spise Peking-and. Så det gjorde vi. To ganger. Det første stedet vi dro til (bildene ovenfor) fikk vi anbefalt fordi de serverer anda på tradisjonelt vis. De snakket ikke et eneste ord engelsk, men med litt fekting og peking (hah) fikk vi bestilt til slutt, og vi ble absolutt ikke skuffet. Den siste kvelden i Beijing (bildene nedenfor), bestemte vi oss for å prøve en litt mer fancy variant. Etter litt internett-research, falt valget på Duck de Chine i The Hidden City, pekingand med en fransk vri. Anda var kjempegod og definitivt verdt hver eneste stjerne!

Translation…
When you’re in Beijing, you obviously have to eat Peking duck. So we did. Twice. The first place (the pictures above) was recommended to us because they serve the duck in a very traditional manner. They didn’t speak a word of English, though, but with some sign language and clever pointing, we got our order in eventually, and it didn’t disappoint. Then for our very last meal in Beijing (the pictures below), we wanted to try a fancier variety. After some internet research, we chose Duck de Chine, in The Hidden City, Peking duck with a French twist. Needless to say, it was delicious, and worth every star given!

Jingshan Park.

8. October, 2013

Direkte nord for den Forbudte Byen, ligger Jingshan park. Et ensomt utsiktspunkt i en ellers veldig flat by. Jingshan er imidlertid menneskeskapt. Den ble bygget for nesten tusen år siden og består av jord fra vollgravene rundt den Forbudte Byen. Parken har fem bakketopper, og jo høyere opp du kommer, jo finere blir paviljongene som troner på hver topp. Vi tuslet opp i solnedgangen en kveld, og det var så fint å se Beijing i det gyldne lyset, for en gangs skyld uten smog, og med all skitten og støvet på avstand.

Translation…
Directly north of the Forbidden City, you’ll find Jingshan park. A lone lookout point in an otherwise flat city. It’s not a naturally occurring hill, though, it was built nearly a thousand years ago, and consists of soil and dirt from the moats surrounding the Forbidden City. On your way to the top you’ll hit five little peaks, each with a prettier pavilion than the last. We walked up as the sun was setting one night, and it was really nice to see Beijing in that golden light, without the smog for once, and distanced from all the dirt and dust.

Panjiayuan Market.

8. October, 2013

Vi leide en privat guide en dag, en utrolig koselig jente som tok oss med rundt omkring i Beijing med buss og t-bane. Ett av stedene vi besøkte med henne, var Panjiayuan, et loppemarked-utopia for alle some liker nips, antikviteter (ekte og falske), kunst, smykker, brukskunst, håndarbeid og så videre. Det er litt utenfor allfarvei, men hvis du har mer plass i kofferten enn det vi hadde, og trenger suvenirer, vil jeg absolutt anbefale deg å dra dit (gjerne med guide som snakker språket, ettersom det hjelper når man skal prute)! Fordi vi var nysgjerrige, tok hun oss også med til et par mer “turistifiserte” marked, fylt til randen med fake designerklær og vesker, men disse var bare ekle og ikke en gang verdt å fotografere (eller besøke i første omgang). Jeg inkluderte imidlertid noen bilder som jeg tok utenfor ett av dem, kunne ikke la være!

Translation…
We hired a private guide one day, a really nice girl who took us around Beijing by bus and subway. One of the places we went to with her, was the Panjiayuan Market, a utopia for lovers of knick-knacks, antiques (real and fake), arts, jewellery, handicrafts and so on. It’s a little bit out of the way, but if you have more room in your suitcase than we did, and in dire need of some souvenirs, I would definitely recommend you go there (bring a guide who speaks Mandarin, it definitely helps when haggling)! Because we were curious, she also took us to the more touristy markets, filled to the brim with designer knock-offs and so on, however, those were just nasty and not worth photographing (or going to in the first place). I did include some photos that I took outside one of them, though, too good to pass up!