A Kind of Christmas Card..

28. November, 2007

Jeg er verdens dårligste når det gjelder postkort. Jeg glemmer alltid adresser, jeg glemmer å kjøpe kort, glemmer å sende dem, glemmer å huske å ikke glemme.. Ingen fikk postkort fra LA sist jeg var her, og jeg hadde egentlig helt glemt det bort denne gangen også.. helt til jeg husket det ganske tilfeldig. Dermed er dette en oppfordring til deg dersom du vil ha postkort fra meg. Send meg adressen din innen torsdag kveld (jeg reiser ikke før fredag kveld, men trenger litt slingringsmonn for å få kjøpt kort/skrive dilldall/finne frimerker + postboks), og jeg skal prøve å gjøre mitt ytterste for å få sendt deg et postkort. Deal?

Christmas Trees and Palm Trees
PS. Sightseeing/shopping er bare å glemme. I dag var vi på kontoret i 15 timer. Puh.

Nesten som Heima..

24. November, 2007

Vi var på midnattsvisning av Sigur Rós-filmen Heima i går. Selv om det er litt baklengs å gå på kino for å se noe som allerede er sluppet på DVD, ble det alt for fristende med Sigur Rós og Island projisert med enormt bilde og stor lyd. Indie-crowden kjente sin besøkelsestid, og køen snirklet seg langs Little Italys kvartaler. Vi hadde heldigvis billetter.

Filmen var finere enn jeg hadde sett for meg. Jeg har aldri vært på Island, og det er heller ingenting som knytter meg til vulkanøya bortsett fra distanserte slektskap i Vikingetid. Jeg var allikevel absorbert av hjemlengsel. Havet, gresset, husene.. Det var Frøya. Jeg har bare vært her i tre måneder, men der og da kjentes det som en evighet. Alle i kinosalen ble plutselig fullstendig fremmed for meg, og menneskene på lerretet var med ett besteforeldre, venner, familie - alt jeg kjenner igjen som mitt eget. Det var en sær følelse. Sår og stolt på samme tid. Og musikken bygde opp under hver eneste lille følelse.

Jeg vet ikke hvor lenge filmen egentlig varte, men jeg frydet meg gjennom hvert sekund.

Almost like Heima...

Uvær ble snudd til lykke da lunchen ga luke for å handle støvler. Veldig gule støvler. Glade, gule støvler!

i'm going hunting, i'm the hunter*
Jeg hadde ikke støvler i Trondheim. Jeg hadde ikke støvler i Bergen. Jeg hadde ikke støvler i Oslo. I Toronto må jeg altså ha støvler. De kan rett og slett ikke kunsten å balansere fortau slik at vann renner unna.

* den primære fargebalansen var dog ene og alene en tilfeldighet.

Slike morgener vil man helst aldri tråkke utenfor sengen. Det er kaldt og mistrøstig, og klokken ringer allerede mens den bare viser 6.00. Lister meg avgårde, gjennom dusjen, tannpussen og påkledningen. Værmeldingen advarer i rødt, skoler er stengt, og jeg tenker at jeg har fortjent en tur på trikkeskinnene i dag. Men i det jeg åpner døren og vinden smekker meg over kinnet, kjenner jeg at jeg er tilbake i Trondheims vintergater og bestemmer meg for å gå allikevel.

Outside Cold / Inside Warm

Jeg og Teetoo hadde lunch med Mena Suvari i dag. Et bord bortenfor, riktignok, men altså, i umiddelbar nærhet. Vi trodde ikke det var henne, og satt en stund og diskuterte hvorvidt hun lignet veldig eller bare litt (og vi nevnte nok Kevin Spacie litt for høyt ved et par anledninger), helt til noen spurte: are you Mena Suvari? Og hun sa: yes.

Det slo meg at hun ser eldre ut enn jeg hadde sett for meg. Og blek. At jeg antageligvis ser like blek og like gammel ut. Det var svært lite som minnet om Hollywood. I kalde minusgrader er det altså svært menneskelig, selv for stjerner (ja, Se&Hør, dere hadde rett hele tiden..), å bevege seg utendørs uten særlig mye sminke, med stor parkas og god lue. Det som derimot skiller dem fra oss, er åpenbart skotøy. Ingenting sier vinter som et par lakkerte leopardpumps med skyhøye stilletthæler..

Men hun smilte til oss i det hun gikk, så hun tok nok ikke det med Kevin Spacie så ille opp allikevel.

Ps. Ingrid, hun hadde iPhone.