“Har du spist hval?”
“..og hest”, legger jeg til fort, som om det ikke lenger er grenser for hva jeg kan hive innpå av truede dyrearter.

Hun lener seg tilbake og jeg kan ikke se hva hun tenker, men jeg har ingen problemer med å gjette. Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å si alt dette. Jeg har da ikke for vane å nevne denne hvalburgeren jeg spiste en gang på martna for lenge siden (selv om den var djevelsk god), og jeg tenker meg jo alltid godt om før jeg deler min nyfunne kjærlighet for hest (som jeg, som eneste jente på barneskolen, aldri hadde noen spesiell interesse for).

Hun spør om jeg ikke er klar over at hvalen er nesten utdødd, og jeg sier hun tar feil, og forklarer hvordan hvalen er en del av det marine økosystemet der jeg er fra, og at det er med hvalen som med selen, dersom man ikke jakter på dem spiser de alt som er av fisk, både smått og stort (og i verste fall sulter de ihjel), og dermed er det ikke mat igjen til fuglene og så har du det komplette kaos. Menneskene har vært en del av dette systemet i noen tusen år allerede. Det handler bare om å gjøre ting på en forsvarlig måte. Hun sier ingenting. Hun har tydeligvis ikke en far som sitter og ser utover havet hver eneste dag, som røyker og skyter mink og påstår at vegetarianere har et utrygt, vilt blikk som man burde passe seg for.

“Men du spiser hest…”, sier hun. “Hesten er da ikke utdødd”, sier jeg.

Jeg tror ikke det er lysten til å provosere som gjør at jeg med ett føler for å sette vikingehornene på hodet og være barbar. Det er allikevel noe som trigger meg. Foran meg står en jente som for 10 år siden spiste mat fra søppelcontainere, som laget sine egne klær av tøy hun fant, ikke fordi hun måtte, men fordi hun mente det var riktig. I 15 år har hun ikke spist kjøtt eller kledd seg i ull. Hun er veganer. Hun roter riktignok ikke gjennom søpla lenger, hun kjører lilla bmw og jobber som innkjøper i en av de største matkjedene. Så kanskje er det her det ligger, trangen til å forsvare meg?

Hun sier hun kan sende meg noen Youtube-videoer som viser hvor grusomt slakting kan være. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk i barnehagen og vi var på bedriftsbesøk hos det lokale slaktehuset, hvor koselig slaktemannen var og at han lot oss klappe kyrne før de skulle dø. Eller alle de gangene jeg måtte hjelpe til da dagmammaen min og mannen hennes slaktet griser. Det var jo ikke hyggelig, men sånn var det. Jeg har ingen minner om kinesiske tilstander hvor 100 kattunger er klemt sammen i bur som senkes i kokende vann. Ikke er jeg så sikker på at disse kattungene kunne vært i live hadde jeg holdt meg til tofu heller.

Jeg er fullt klar over at jeg setter akkurat dette poenget på spissen, men konklusjonen min er allikevel den samme - jeg tror ærlig talt ikke at enkeltpersoners boikott av hele kjøttindustrien kommer til å gjøre noen forskjell for kyllinger i bur eller kyr som aldri ser dagslys. Jeg sier at jeg syns hun burde bli politisk aktiv. Hun sier hun ikke har tid.

Så er det nok ikke så stor forskjell på oss allikevel.

Balanse&esnalabU=Ambulanse(?)

29. January, 2008

Januar gjør sitt sedvanlige inntrykk, med dager som preges av Grått og Trist - med Blå Himmel og Nysnø som tilfeldige statister. I dag regnet det. Vi sa, “åh, så deilig med fint vær”, før vi tok hverandre i hendene og småjogget til nærmeste matfat. Den logiske slutningen er derfor at fint vær i januar defineres av temperatur, ikke nedbør (ergo er Morlille en sten). I morgentimene, mellom munnfuller av yoghurt og frokostblanding, så vi på pelsluene i Saskatoon (på TV) og hutret mentalt til meldingene om -50 (og det uten å regne med vinden). Forrige ukes -25 blir bare halve helvetet sammenlignet, men siden helvete er helvete åkke som, feirer vi regnet med champagnebrus (siden det er tirsdag). Og jeg? Jeg går i bane. Ukonsentrert, men tilstede. Jeg merker meg at det stadig vekk skjer ting, og at jeg som regel er en del av det. At det hentydes at jeg og min personlighet er noe andre har lagt merke til, og at det er en bra ting. Det er hva jeg vil kalle en “utavmæsjælopplevelse”. Jeg balanserer mellom å være denne personen som jeg ikke kjenner når jeg ligger i sengen og bare vil være og den jeg da altså er. Så er det motsatte sikkert sant for den jeg er når jeg i selskap av andre mennesker ler og sier morsomme ting (visstnok). Det er nok dermed unødvendig å legge til at jeg i skrivende øyeblikk sitter i sengen.

Jeg innser (og skal være den første til å innrømme) at det jeg nå har skrevet antagelig ikke har noen relevans for deg som leser og at du muligens ikke sitter igjen med et fnugg av klokskap etter denne usammenhengende tankerekken. Da må jeg allikevel legge til at sannsynligheten er stor for at du akkurat nå fikk et ganske korrekt innblikk i min mentale verden (snart er det imidlertid februar). Gratulerer!

12 år, men fortsatt på stedet hvil. Fremdeles i møte med hvite frakker og undrende blikk. Endeløse små reagensrør med blod. Blod som stort sett holder svært godt på hemmeligheter. Det ligger alltid et håp i en ny legetime, et nytt kontor. Et nytt land denne gangen. Vi begynner på nytt igjen, og legen sier “this is interesting.. certainly worth looking into”, mens han titter på meg med sammenknepte øyne og legger et titalls kryss igjen på flere ark.

Jeg forklarer mer, viser ham hvor trøtt jeg er. Sier at jeg godt kan legge meg til å sove på pulten hans der og da, bare for å understreke at jeg mener alvor. Han geleider meg inn på en benk, måler blodtrykk og lytter på hjertet, spør om det har vært gjort studier på søvnen min, om jeg slutter å puste mens jeg sover. Jeg ser på ham og han innser at selvfølgelig vet jeg ikke det. Jeg vet imidlertid at jeg stort sett føler meg tiltaksløs, sliten og kvalm, at jeg ikke greier å glede meg 100% over ting jeg vet jeg er glad for. At jeg er aller mest takknemlig når jeg kan legge meg om kvelden.

I heisen etterpå sorterer jeg ark. Henvisninger. Revmatolog, ultralyd, blodprøver. Jeg vet allerede at de ikke vil finne noe, men mine ord veier lite sammenlignet med labresultater skrevet i blod. Jeg legger allikevel igjen et lite håp i kontorene til denne legen. Han virket da sympatisk og intelligent nok. I mellomtiden gjør jeg mitt beste for ikke å sovne på stedet hvil.

Trekkfugl

15. January, 2008

Vi flytter!

Lights and Reflections

New Place

Derfor er det litt stille her. Det males og vegger er ikke lenger røde. Møbler mangler og vi har flyttebil i morgen. Mye styr, men det er så gøy - min aller første leilighet!

En lang dags ferd mot natt.

5. January, 2008

I 900 km i timen, 10.000 meter over havet, la jeg Europa bak meg i et forsøk på å nå igjen solen i vest. En 9 timer lang solnedgang over Island, Grønland, Hudson Bay.. Det var vakkert.

Vi nådde aldri igjen solen, men det var pent allikevel, å lande i myriader av lys fra endeløse kvadratkilometer med storby. Kjøre inn over Gardiner Expressway (i bilen til en meget pratsom, indisk taxisjåfør) midt på natten, å se skyskraperne vokse seg større og større, inntil vi smatt inn i mellom dem, majestetiske og nattevakre.

Jeg var hjemme omtrent 25 timer etter at jeg sto opp i de mørke, Frøyværske morgentimene. Turen pleier ikke å være så lang, men når bagasjen skal krangle med amerikanske tiltak og terrorbegrensninger, er det dessverre svært sjeldent at service og punktlighet vinner. Og jeg var ikke den eneste som med søvnige øyne fulgte koffertene på karusellens hypnotiske rundgang med lengsel i blikket, men uten hell. Køen til bagasjeservice strakte seg lang og sint gjennom ankomsthallen, og jeg sto midt i det oppskjørtede ekkoet i to timer før jeg kunne peke på bilder, skrive ned telefonnummer og scanne bagasjetags.

Så fant jeg altså den pratsomme inderen, som snakket meg i søvn hele veien hjem gjennom lysjungelen.

Etter seks timer med urolige drømmer, våknet jeg, alene i sengen. Sulten som en ulv. Det er heldigvis gode levevilkår for sultne ulver her i Kensington Market, spesielt tidlig en lørdag morgen. Etter en liten runde i nabolaget, returnerte jeg med et brød så varmt at plasten var nær ved å smelte, fersk oppskjært skinke fra slakteren, litt ost fra “Cheese Magic”, noen nøye utvalgte grønnsaker (if first you don’t succeed, go next door) og en sårt savnet ekstra varm kaffe fra Moon Bean.

Mat hjelper mot mye, men søvnen sitter enda tett i øyekrokene, i godt (?) selskap av det dumpe savnet etter familien min. Julen har vært så fin, så fin. Som alltid. Jeg lover det ikke blir lenge til neste gang vi ses.