I dag er det søndag - koppevis med kaffe, tunfisklunch, bruktmarkeder og avslapping. I går var vi imidlertid mer aktive (hockey med Alex&Dave + øl på Rhino i Parkdale):

(ah who cares you always end up in the city)

Jeg pleier å si at jeg er en bakseteunge. Oppvokst på veiene gjennom Norge og Europa. Flyttelass og kofferter har vært en del av min hverdag i alle år. Som et nomadebarn.

Kanskje la jeg det aldri fra meg. Siden jeg kom hit for 7 måneder siden, har jeg samlet to stempel i passet fra L.A., ett fra NYC, vært i Montreal to ganger - og selvfølgelig vært hjemme hos familien i en måneds tid.

I følge reisekalenderen for neste halvår, drar jeg tilbake til L.A. i april, til NYC i mai, hjem til Frøya i juni og på familietur til Martinique i juli.

Ja, ok, så kom jeg meg aldri til Liseberg eller Gran Canaria (som barn var det ikke alltid like enkelt å se at Jugoslavia var et mer spennende reisemål enn karusellene i Legoland), men jeg føler vel i grunn at jeg har hatt det helt greit, sånn i retrospekt.

I’m with the band

24. March, 2008

Career Suicide @ Lee's Palace

Jeg dirrer. Jeg vet ikke hvorvidt det skyldes energien i rommet, menneskene som iherdig tumler over hverandre foran scenen, eller det faktum at jeg står med høyre øre lent inntil tre store høytalere som vrenger stemmen hans gjennom hodet mitt.

Etterpå får jeg kyss og en svett klem. Han slipper ikke hånden min med mindre han vil jeg skal hilse på noen, og det gjør jeg hele tiden. Jeg som pleier å være så god på å huske ansikter og navn, jeg greier det ikke. Det er ikke så viktig, for det er ikke meg de vil snakke med allikevel. Folk roper og trykker, high five og “great set, man!”

Jeg klemmer meg inn bak bordet med LPer og t-skjorter. Smiler og drikker tequila shots som blir lempet bort til meg. Plutselig kjenner jeg mange flere enn jeg trodde. Jeg er ikke bare en skygge i kjærestens etterheng. Jeg får kyss på kinnet og “good to see you again!” Mer tequila.

De ser på ham med helt andre øyne. Det begynner jeg virkelig å skjønne først nå. På radioen blir han spurt om tekstene sine, om hva han tenker når han skriver. Han tøyser det vekk, men spørsmålet gjentas og intervjueren sier at han ikke har tall på hvor mange band han har snakket med som nevner ham og bandet hans som inspirasjon.

Jeg ligger i sengen og lytter. Sender ham en melding selv om jeg vet at han er live. Han hoster med ett litt rart, så jeg vet at han har lest den. Vi har gått i symbiose, jeg kjenner ham så godt at det nesten blir litt overraskende å se at omgivelsene har sin egen oppfattelse.

Det er i grunn som et skuespill. Han synger, klemmer og prater. Jeg smiler, hilser og drikker tequila. Når vi går hjem, ser vi “Iron Chef America” på TV, drikker ingefærøl og ler av oss selv.

Lyckliga dager i New York. Vår og varmt, et frampek mot dager og måneder uten snø. Overveldende og fint. Har gått av meg skoene på Manhattan - hele veien fra Harlem til Wall Street, gjennom Upper East og West Side, Central Park, Time Square, Greenwich Village, Soho, Chelsea, Chinatown, Tribeca, Nolita.. 4/5 av NYCs bydeler gjenstår - til en annen gang.

Jeg er avstandsforelsket. Glad jeg ikke bor der, men er fint å være femti minutter unna i flytid.

Søndag kveld, St. Patricks Day på The Roseland - Billy Bragg og The Pogues. Det var enormt. Billy Bragg artikulerte, sang og sjarmerte, og dro Kate Nash opp fra backstage for ekstra stas og duettartisteri. Han var Shane MacGowans elokvente motpart. Det var allikevel aldri så viktig hva MacGowan sa, for han sang vanvittig bra, det var energisk og morsomt med The Pogues i to timer. Kun to ganger ramlet han omkull, men det var imidlertid ingenting litt mer whiskey ikke kunne ordne på. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det var nærmest uvirkelig og det var hele barndommen i repeat — å høre Fairytale In New York, Dirty Old Town, Sally MacLennane, Irish Rover — i New York, med Shane MacGowan.. Ekstatisk!

Bilder fra helgen (ingenting fra konserten, da batteriene fra kameraet ble konfiskert) ligger her >>

New York.

13. March, 2008

Jeg hadde tenkt å vente med å se New York for første gang. Vente på våren kanskje. Billy Bragg og The Pogues hadde ingen slike planer. De spiller på søndag. Dermed reiser vi ned i helgen. Jeg har sommerfugler i magen.