Stuck.

30. June, 2008

Denne reklamen blir jeg bare ikke kvitt.

Så om band-aid sitter halvparten så godt som den lille jentas stemme gjør i hodet mitt, må det jo være bra. Ahem.

Via fire-fem rulletrapper går vi fra uvirkelighet til virkelighet på to minutter. Gaten fra sluttscenen i filmen vi nettopp har sett ligger foran oss, varm, klam og opplyst av uttallige reklameskilt. Strippeklubben, Zanzibar, og The Big Slice har tydeligvis kommet til hektene etter fjorårets heftige sammenstøt mellom Hulken og Abomination på Younge Street.

Jeg husker hvor nysgjerrig jeg var. Flammer og eksplosjoner, gule drosjer og hundrevis av statister. Jeg hadde akkurat flyttet hit og var ikke egentlig klar over at de fleste scener jeg har sett fra byer som New York på film som regel er filmet her og at Canada går under navnet Hollywood North. Vi gikk bokstavelig talt på Tim Roth noen dager senere, og skjønte at det hele dreide seg om The Incredible Hulk.

Så har vi sett filmen og er enige om at Torontos statistrolle nok var det eneste som virkelig holdt på engasjementet vårt, og hadde det ikke vært for at UoT og andre gjenkjennelige bygninger og gater gikk som en rød tråd gjennom 80% av filmen, så hadde vi nok kanskje forlatt kinosalen lenge før rulleteksten.

Jeg reiser

26. June, 2008

Du tycker om din mor, vad?

Vi er de to siste til å forsvinne ned trakten til flyet og ved gate 32 står mamma enda og vinker. Svensken smiler. Han har observert avskjedsscenen vår og fant det åpenbart nødvendig å kommentere. Jeg smiler tilbake og sier “Ja.. veldig..”

To fly senere er jeg i Frankfurt og jeg kan ikke lenger skimte norske pass noe sted. “I should have known you are from Norway, all the pretty girls are” sier tollinspektøren, han gliser og ser over papirene en ekstra gang. Jeg smiler litt uentusiastisk og sier takk.

Siger inn i en slags kjemisk tåke. Under meg er det bare skyer og hav. Jeg tenker på Onkel Skrue, Donald og nevøene, og på Petter Smart som oppfant en maskin som gjorde skyer solide. Såpass solide at man kunne gå på skydekket. Husker at de skar av store biter som de tauet over til Afrika.

Liker ikke å prate med fremmede på fly. Føler meg aldri sosial i cruising altitude. Gjemmer meg istedet bak DN og pocketutgaver av Carl Frode Tiller og Selma Lønning Årø. Sovner til Regina og Beirut. Våkner bare når primærbehovene melder seg. Drikker, spiser og tar på ullsokker. Sover videre.

Så er jeg tilbake her igjen. Det er varmt og klokka er bare 8, men i hodet mitt er den 2 på natten. Jeg får kyss og hjelp med kofferten som er 29 kg, selv om damen på Værnes var snill og noterte 26 slik at jordbærsyltetøy og sjokolade ikke måtte legges igjen til fordel for overvektsreglene. Hun kunne jo ikke vite det, men jeg tror hun skjønte det allikevel, at det var viktig at jeg fikk ta med alt som var pakket ned. Alt som minner om hjemme.

Ja, jag tycker om min mor. Jag tycker om hela min familj…

.

Reprise

24. June, 2008

Sitat fra en film:

“Jenter er bare ikke kule. Sorry. Altså, de er pene, eller søte, og med litt konstruktivt slankepress, kanskje litt deilige. Er du heldig så er de hyggelige eller snille… Dumsnille. Men hvor lenge orker du hyggelig, ikke sant? Du vil ha kule, intelligente folk rundt deg, og jenter er bare ikke kule. Jeg mener det. Har du noen gang møtt en jente som er skikkelig kul? En jente som spiller noe musikk til deg som du ikke har hørt før, eller anbefaler noe bra litteratur vi ikke leste allerede på videregående? Et eller annet som bare går litt utenfor mainstreamen? […] Det er bare noe de har fått av ekskjæresten sin, broren sin, faren sin, de har jo ikke noe ekte forhold til det. De har jo ikke funnet fram til det selv, de bare later som. Du ser det på gutter som har hatt kjæreste lenge. Du ser hvor sinnsykt dølle de blir, de blir bare sugd inn i en sånn feminin sfære hvor de sitter og ser på Idol og steker kyllingbryst.”

Vi hadde nettopp sittet og spist grillet kylling til middag, og to dager tidligere hadde jeg sett minst ti minutter av Idol. Jeg følte meg plutselig truffet. Irritert og truffet. Han dultet meg i siden og lo, sa at kyllingbryst smaker ganske godt når det bare er marinert nok. Jeg kvitterte med blikk av is.

Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg med ett følte at dette sitatet hadde lagt alle mine desillusjonerte oppfatninger om mitt eget kjønn for en dag. Tvert om. Jeg lever godt i troen på at den ene ikke ville blitt spesielt interessant uten den andre, og jeg føler ikke for å forsvare meg i så måte.

Så hvorfor trykket skoen?

For min del har det nok lite å gjøre med kjønn, og mer å gjøre med meg selv og følelsen av at jeg har det litt for komfortabelt. Jeg har lagt meg til vaner som ikke krever noe av meg. Trygge rutiner som gir meg sjelefred etter en lang dag på jobb. Trangen til å gjøre noe annet, høre, se eller lære noe nytt har i stor grad blitt mettet av en utfordrende hverdag mellom 9 og 5. Jeg har blitt voksen og kjedelig.

Dette så jeg ikke komme.

Ja, ok. Så overdriver jeg vel en smule. Jeg har da for all del ikke visnet hen helt. Det er allikevel grunn til misnøye og enkelte (u)vaner er definitivt modne for spissrotgang. Tsk.

Sommersøndag

23. June, 2008

Trekker pusten dypt ned i lungene så den salte sjølufta brer seg gjennom celler og organer og jeg kjenner at jeg er høyst levende og at det er fryktelig fint å være her, på brygga, med disse menneskene som kjenner meg så godt. Drar hånda gjennom myk kattepels og får en hengiven klo tilbake. Så blir nesen sakte rød mens vi sitter der og spriker med tærne.