Det er ikke høst helt enda, og jeg kjenner at tiden ikke er inne for Bonnie “Prince” Billie, til tross for at nytt album er i hus. Conor Oberst er vel strengt talt ikke spesielt sommerlig av seg han heller, men har av ymse grunner sneket seg inn i playlistene mine allikevel.

Varme, late sensommerdager blir imidlertid lettfordøyelig og fint akkompagnert av band som Slow Club. Akkurat da jeg trodde jeg hadde fått nok av søte, små indieband. Uten album, men enn så lenge tilgjengelig på iTunes (”When I go” som et spesielt søtt eksempel) og på Myspace.

onsdag.onsdag.onsdag.

9. August, 2008

Første besøk fra Norge, og jeg gleder meg!

For ett år siden bodde jeg i Oslo, hadde kortere hår, mange katter og større solbriller.

I blant er det vanskelig å tenke på at jeg er så langt unna. Både i tid og avstand. At alt er så annerledes nå. Ikke bare er håret lengre og byen ny, det er alt dette andre også. Ting som skjer. Det er alvorlige, det fine, det hverdagslige, og det man liksom bare nevner i en samtale over en kopp kaffe. Alt dette man fordøyer underveis, ved å ta det fram og elte på det i nærvær av venner og kjente.

Det flasker seg opp innimellom. Det kommer ikke ut i alle disse små, overfladiske reisebrevene jeg skriver. Det forteller ikke noe om selve livet.

Det har gått et år snart siden jeg flyttet hit, og jeg kan nesten ikke tro det. Jeg har opplevd enormt mye, og kjent på at jeg vet så lite. Jeg har vokst i troen på at jeg kan gjøre alt jeg vil, og følt nærværet av det som kjennes så altfor stort.

Jeg vet at jeg lever, det er iallefall sikkert!

Flasser av.

En uke under karibisk sol forvandlet nordisk melkehud til en gyllenbrun drøm. Sjelden har jeg blitt brun på så kort tid.

Nå er imidlertid herligheten i ferd med å slippe taket. Flekkvis.

Det viser seg at jeg ikke er en av disse menneskene som flasser i store flak, jeg mister litt og litt hud, slik at det nå til forveksling kan se ut som om jeg har seriøs pigmentfeil.

Stilig…..

Dufflet

Klisjé og kliss. Sjokolade = universelt plaster på såret.

Det var muligens ikke helt sånn det var, men det smakte godt i en uke som ellers fortonet seg ganske travel/trist.

Postpartum-depresjon etter en uke med familien + rakk så vidt å si “hei og hadet” før jeg hadde dobbelsengen for meg selv. Tjue dager på turné i Storbritannia/Irland, og i mellomtiden skal jeg være her. Hvilket selvfølgelig er greit nok. Det ble bare litt mange avskjeder på en gang, og noen litt mer permanente enn andre. Et par tårer og mange klemmer senere er jeg nå fullstendig ensom ulv på kontoret. Det er tomt og rart. Har forsåvidt god tro på at jeg kommer til å greie det helt fint, men det tar nok litt tid før savnet døyves.

Mariann, du må skynde deg å komme nå, syns jeg.