On the Last Day of July.

31. July, 2011











En uke i vakuum er over. Kjenner at det er på tide å ta tak i ting igjen, bli kvitt den vonde klumpen i magen. Så i dag har vi gitt hagen oppmerksomhet og fått gørrskitne hender og føtter i retur. Vi har trosset luftfuktighet og varmebølge, gått lang tur i nabolaget, og kjølt oss ned med iskaffe på Rooster. Vi har vært innom Chinatown, kjøpt sitroner og gått hjem igjen for å lage lemonade. Nå sitter vi mest her og kjenner lukten av nybakt brød spre seg og snart er det middag.


A week in emotional limbo is over. I’ve decided it’s time to grab a hold of life again, get rid of that knot in my stomach. So today we’ve rummaged around in the garden, gotten our hands and feet dirty. We’ve walked around the neighbourhood in the humid heat and cooled down with a coffee at the Rooster. We walked by Chinatown for lemons and went home to make lemonade. The smell of freshly baked bread is spreading right now, and I can’t wait for dinner.

As we speak:

Quiet.

27. July, 2011



Det har vært stille dager siden helgen. Så mange inntrykk, så mange sterke historier og bilder, så mange følelser. Det er enda ikke til å tro. Så unødvendig, kaldblodig og ondt. Helt ufattelig. Det er allikevel en lettelse å kjenne på at midt i alt dette, så har landet reist seg igjen. Sammen. Sterkere. Gir meg håp om en varmere framtid tross alt.


The days following the weekend have been quiet, so many impressions. So many stories and pictures, so much emotion. It’s all still unbelievable. So unnecessary, so cold-blooded and evil. Unbelievable. Then in the middle of all this, it’s such a relief to see how everyone is standing back up. Together. Stronger. Gives me hope for a kinder future after all.

Mitt Lille Land…

25. July, 2011

Foto: Tommy Ellingsen

Jeg har ikke ord, jeg er trist tvers igjennom. Denne ondskapen fortjener ingen flere ord. Alt jeg kan gjøre er å stemme i budskapet fra de overlevende, “Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen“.


I keep trying to write something worthwhile about what happened Friday, but I’m crushed, saddened to the core of my being. I have no words. This cruelty deserves no more words. All I want to do is focus on the message of the young people who survived, “If one man can show this much hatred, imagine how much love we can show together”.

Til Ungdommen…

Shock.

22. July, 2011

Oslo, July 22nd 2011.
Film: Andreas Helgesen

In Omnia Paratus.

20. July, 2011